Formannskapet i Kristiansand vendte nylig tommelen ned for fotograf og gallerist Sol Nodelands søknad om skjenkebevilling for vin og øl. Ifølge Fædrelandsvennen var begrunnelsen at det bygges boliger inntil galleriet ved Otras bredd, og i boligområder er skjenking utelukket. Vi var mange som syntes det var et håpløst reaksjonært vedtak all den tid galleriet ikke har nattåpent.

Kort tid etter at vedtaket ble kjent, postet Nodeland en melding på Facebook om vedtaket og at dette kunne bety kroken på døren for galleriet hennes. Resultatet var en temmelig massiv støtte i form av innlegg på hennes facebookprofil. Nå snur etter alt å dømme politikerne når saken blir brakt opp i bystyret, og mye tyder på at alle, så nær som KrF, går inn for å gi skjenkeløyve. Vi har dermed et lokalt og godt eksempel på hva sosiale medier kan bidra til når et politisk vedtak oppfattes som omstridt, bakstreversk og/eller ikke i tråd med sunn fornuft.

Dette er ingen nyhet, altså at sosiale medier gir påvirkningskraft, men viser hvilken effektiv påvirkning kanalen kan ha i lokaldemokratiet. Når lokalpolitiske beslutninger tas, kan vi si fra og påvirke. Vi borgere har en relativt ny og effektiv kanal å respondere via, en kanal som både mediene og en stor andel politikere forholder seg til. Dette er en fordel tidligere generasjoner ikke hadde.

Sosiale medier som Twitter, Facebook og blogger er i årevis blitt spådd en nærmest avgjørende politisk og demokratisk rolle. President Obama var den første presidentkandidat med en gjennomført strategisk kampanje i sosiale medier, og en rekke steder ute i verden har bloggere satt dagsorden, påvirket politikk og medier i en skala vi ikke har sett her hjemme. Utallige politikere har måttet gå etter bloggeres avsløringer, og de beste danner skole for undersøkende journalistikk. Av de mest profilerte norske bloggerne har for mange et altoppslukende fokus på konsum, mote og makeup. Et tegn på at det norske bloggmiljøet er noe blodfattig er kanskje Fritt Ords stipend på 2,5 millioner til samfunnsengasjerte bloggere. Det må nesten kalles en etterlysning.

Mange er de politikere som for lengst har tatt i bruk Twitter og Facebook for å kommunisere til massene, uten at de alltid klarer å sette dagsorden. Det er når vi, borgerne, reagerer på politiske prosesser og vedtak, og kommuniserer misnøyen gjennom sosiale medier, at vi blir hørt. Eller føler vi blir hørt. Utallige er de medieoppslag som forteller om reaksjoner og mobilisering på Facebook. Facebook er blitt en kilde for journalister, en kilde som dokumenterer hva som rører seg blant dem som bruker dette sosiale mediet. Ofte ser vi at reaksjonene på Facebook får større redaksjonell oppmerksomhet enn de egentlig fortjener, men det kan skyldes den nyvunne fascinasjonen over å lage nyheter på denne svært enkle måten. For journalister er sosiale medier uansett en nesten utømmelig kilde til saker, tematikk, oversikt over nettverk – og kilder.

Den andre veien, at vi påvirkes politisk via sosiale medier, ser vi kanskje i mindre grad. Det viser at sosiale medier fortsatt er i en tidlig fase. I liten grad benyttes sosiale medier til å kommunisere politiske budskap, flytte meninger og skape oppslutning om politikere og deres budskap, særlig i Norge. Det pågår en rekke forskningsprosjekter som skal kartlegge hvordan politisk påvirkning foregår via sosiale medier og hvordan demokratiske prosesser påvirkes av disse nye mediene. Det er nok ingen tvil om at interessen for politikk kan øke ved at sosiale medier tas i bruk som kanal for enten å «selge» politikken eller ved at pressgrupper og enkeltmennesket benytter slike kanaler for å påvirke prosessene.

Jeg har fulgt en rekke politikere både på Facebook og Twitter en stund, uten å registrere at de inviterer til toveis kommunikasjon i særlig grad. Mange av disse er dessuten lite bevisst det potensial sosiale medier kan ha for politikere, dersom de bruker dem rett, og strategisk. Å twitre eller poste meldinger fra den private sfære er vel og bra. Men vi som følger en politiker for kanskje å kunne utvide flatene for den politiske samtalen, glipper når vi blir innviet i for mange dagligdagse og private, og ofte trivielle forhold. Likedan er det når Twitter fungerer omtrent som en GPS. Vi trenger ikke til enhver tid vite hvor de er, men hva de mener og hva som opptar dem. Den knappe flaten (140 tegn) skal ikke erstatte den del av samfunnsdebatten som foregår i møterom og i papiravisenes spalter, men fungere som «teasere».

Nå er det farlig å kringkaste skråsikre oppfatninger om sosiale medier, medier generelt og kanskje særlig digitale medier. Grunnen til det er rett og slett at utviklingen skjer så fort at det vi tror er en trend, i morgen er vekk. Eller verre: Å gjøre som han som sent på ’90-tallet slo fast at internett er en døgnflue. I ettertidens sylskarpe lys er det fort en del betraktninger som må gjøres om igjen.

For politikere er sosiale medier nærmest en gudegitt gave, både som kommunikasjonskanal og som «termometer» for å ta temperaturen på samfunnet der ute. Mulighetene de sosiale mediene gir er mange, både for oss borgere og de som beslutter. I dette universet kan vi alle påvirke beslutninger. Politikerne kan fange opp våre meninger, stemninger og saker i emning. Oppfordringen går til våre folkevalgte om å ta i bruk sosiale medier som budskapsspredere og plattformer for politiske samtaler. Vi andre er godt i gang med å ytre oss, mene og påvirke.