Voldtekt og voldtektsforsøk er svært alvorlig. Det er, nest etter drap, den alvorligste krenkelse et menneske kan utsettes for. Det er en så alvorlig integritetskrenkelse at svært mange ikke orker å fortelle, langt mindre anmelde, overgrepene. Ofte står det påstand mot påstand og til slutt handler det om voldtektsofferets troverdighet.
Aulie påstår at hun ble utsatt for et overgrep for 14 år siden. Den gang var hun i begynnelsen av 20-årene, omtrent som sine påståtte overgripere.
Hvorfor hun ikke anmeldte overgrepet, har hun ikke gitt noen forklaring på. Og uansett hvor gode grunner hun måtte ha for å la være å anmelde, kan ikke hennes direktesendte anklager forsvares.
Ikke bare er det en uhyrlig handling overfor de påståtte gjerningsmennene som uten forvarsel og mulighet til å forsvare seg blir anklaget for en av de verste forbrytelsene som er, men også overfor overgrepsoffer, kan Aulis handlemåte føre til problemer.
At hun på denne måten utnytter sin kjendisstatus. At hun beregnende og overlagt «avslører». At hun setter seg over rettsstatens viktigste prinsipper, gjør ikke det lettere for voldtektsofre å vinne troverdighet.
Voldtektspåstander hører hjemme hos politi-og rettssystem, ikke i media.
Saken må utvilsomt også være problematisk for NRK og programleder Mina Hadjians overordnede. Selv om ikke Hadjians er direkte å klandre, er det neppe tilfeldig at Aulie valgte nettopp hennes program til sine bekjennelser.
Den kontroversielle programlederen har en stil og et image som signaliserer at hun er villig til å strekke presseetiske grenser. Verken NRK eller andre som kringkaster på direkten kan gardere seg mot intervjuobjekters utspill, men de kan gardere seg mot medarbeidere som med stil og spørsmålsstilling direkte eller indirekte, oppfordrer til selvtekt og uetiske utspill.
Men først og fremst er det Marianne Aulie som må stilles til ansvar.