Et tosifret antall skoler i Kristiansand sliter med underskudd i millionklassen. For et drøyt halvår siden fikk Lovisenlund skole mye spalteplass, fordi skolen så seg nødt til å slå sammen noen av klassene på 10. trinn. Skolen hadde mange paralleller med i snitt 25 elever per klasse. For å spare penger måtte elevtallet økes til ca. 30, for dermed å kunne redusere antall klasser med én.
Bakgrunnen for protestene på Lund ligger i at skolene får tildelt midler etter stykkprisprinsippet. Dette prinsippet går ut på at skolene får et tilskudd på 33.000-40.000 kroner per elev, avhengig av hvilket trinn det er snakk om. Disse midlene er ment å dekke utgiftene i forbindelse med undervisning og andre aktiviteter. Spørsmålet er om denne formen for tildeling er hensiktsmessig og god. Jeg skal forklare hvorfor jeg mener svaret er nei.
Stykkprisfinansiering kan under visse forhold være svært fornuftig og hensiktsmessig. Modellen gir den som skal utføre en tjeneste et insitament til å være produktiv og bruke ressursene best mulig. Sykehusene er et eksempel på et område hvor dette kan fungere bra, selv om vi har sett at medaljen også her har en bakside.
Forutsetningen for at det er vellykket er at en del frikonkurranseprinsipper er oppfylt. Kundene/brukerne må være mobile. Tilbyderen må ha anledning til å konkurrere om kundene. Kundene må til slutt ha anledning til å velge den tilbyderen som i størst grad dekker deres behov. I tillegg må objektet for stykkprisen (for eksempel en viss type operasjon av en pasient) også være kostnadsdriveren (kostnaden er knyttet til operasjonen). Tanken er her at så lenge pengene følger pasientene vil sykehusene måtte konkurrere om «kundene», og de må dermed bruke ressursene fornuftig for å få inn nok inntekter til å oppnå budsjettmessig balanse.
Hvilke forhold er det som gjør stykkprisfinansiering ubrukelig i grunnskolen? Jeg skal peke på de viktigste.
Ingen konkurranse om elevene (kundene): Hver skole har sitt mer eller mindre faste inntaksområde. Det betyr at en skole som for eksempel Krossen har 14 elever i 3. klasse i år, enten de oppfattes som attraktive eller ikke. Skolen har i praksis ikke muligheter til å øke antall «kunder» – og dermed påvirke sine inntekter.
Manglende sammenheng mellom inntektene og kostnadsdriverne: I skolen er det slik at hver klasse består av et visst antall elever og en lærer. Om en klasse består av åtte eller 28 elever er kostnaden for å drive klassen den samme. Læreren skal ha lønnen sin, og ingen lærer er villig til å gå ned i lønn pga. lavt elevtall. Dette betyr at en reduksjon i elevtallet ikke fører til tilsvarende reduksjon i kostnadene. Når da skolene ikke kan konkurrere om elever fra andre bydeler, blir stykkprisprinsippet meningsløst.
Ettersom Krossen er skolen jeg kjenner best til, skal jeg bruke den som eksempel. Skolen har i år 126 elever fordelt på 7 klassetrinn. Dette utgjør et snitt på 18 elever per klasse. Sammenligner vi dette med en skole som har 25 elever i snitt per klasse, går Krossen skole glipp av 231.000 for hver klasse i småskoletrinnet. For mellomtrinnet mister skolen 280.000 per klasse, ettersom satsene per elev her er noe høyere. Samlet utgjør dette 1,76 millioner kroner per år.
Jeg vil gjerne ha svar på hvorfor en skole med begrenset elevgrunnlag som Krossen må klare seg med 1,76 millioner kroner mindre i året enn en barneskole med et snitt på 25 elever per klasse, til tross for at kostnadene ved å drive klassene er de samme. Jeg vil gjerne se den politikeren som kan gi meg et faglig tilfredsstillende svar, enten faget er økonomi, pedagogikk eller filosofi. Selvsagt finnes ikke et slikt svar, for ikke å si en slik politiker. Ettersom stykkprisfinansiering likevel er en realitet, må vi nok lete helt andre steder for å finne dette svaret.
Nedlegging av utkantskoler har aldri vært noen vinnersak for politikerne. Som politiker kan du dytte på så mange skatter og avgifter som hjertet begjærer uten å møte særlig mer enn likegyldige skuldertrekk. Du kan kreve inn titusener i bilrelaterte avgifter og likevel tilby dårlige veier. Men prøv å foreslå å legge ned en utkantskole med sviktende elevgrunnlag. Prøv å antyde at en skolesammenslåing kanskje kan ha noe for seg. Du prøver selvsagt ikke. Som politiker velger du minste motstands vei og lar markedet bestemme. Bevæpnet med det mest dødelige av alle våpen, stykkprisfinansiering, svikter ikke markedet.
Med stykkprisfinansiering sørger «markedet» for at skoler som ikke har tilstrekkelig stort inntaksområde pådrar seg underskudd. De strammer inn til liten nytte, for så å forsvinne. Derfor sliter Krossen skole og et tosifret antall andre grunnskoler med økonomien. Derfor jobber rektorer og andre ledere så det går på helsa løs, bare for å høre at det ikke er godt nok. At de ikke er effektive nok. At de ikke innehar tilstrekkelig økonomisk innsikt.
Underskuddene drar de med seg fra år til år. Skruen strammes til for hvert år som går. Mange gir opp, finner seg andre jobber. Andre krummer bare ryggen litt ekstra. Antakelig vel vitende om at det umulig kan gå bra i lengden – med mindre noe drastisk skulle skje.
Jeg har tidligere vist til at Krossen skole må klare seg med 1,7 millioner kroner mindre enn andre skoler med de samme utgiftene. Det er kanskje på tide å vurdere lovligheten av dette. Ifølge opplæringsloven har alle elever rett på et fysisk og psykososialt miljø som fremmer trygghet, helse, trivsel og læring. Prinsippet om at skolens kvalitet ikke skal avhenge av hvor i landet man bor har lange tradisjoner i Norge.
På den ene siden går politikerne alltid til valg på at de skal satse på skole. Og med satsing mener de utelukkende mer penger, som gir høyere kvalitet og mer læring. Hvordan kan man da forsvare stykkprisfinansiering? Ettersom mer penger gir bedre skole, må jo mindre penger gi dårligere skole. Med 1,7 millioner mindre å rutte med er det vanskelig for Krossen å kunne tilby et tilfredsstillende læringsmiljø. Pengene som må spares går til syvende og sist ut over elevene.
Eneste farbare vei videre er å kutte ut stykkprisfinansiering. Skolens tilskudd bør fremkomme som et tilskudd per klasse, slik at alle rektorer har de samme forutsetningene for å drive i budsjettmessig balanse. Samtidig vil den enkelte elevs læringsmiljø ikke være avhengig av antall medelever på skolen og i klassen. Har vi for mange skoler, får politikerne heller gjøre noe med saken. Min stemme skal de ikke miste av den grunn.