Har ungdom makt? 60-åringen ville neppe vært i tvil og svart at det er ungdommen som dominerer i det offentlige rom. 19-åringen ville kanskje sagt det motsatte og påstått at vi lever i et samfunn styrt av godt voksne, der unge mennesker knapt blir hørt. Makt kan defineres på mange måter og utspilles på en rekke arenaer. Ungdom, både som individer og som gruppe, har i løpet av en generasjon fått større mulighet til å påvirke samfunnsutviklingen. Likevel er avstanden til de formelle beslutningsorganene stor, og alder er både et formelt og uformelt kriterium for innpass i de fleste demokratiske strukturer.

Et representativt demokrati betyr at et fåtall tar beslutninger på vegne av de mange. Det norske styringssystemet er bygd opp på denne måten, både på lokalt og nasjonalt nivå, med valg hvert fjerde år. Debatten om representativitet i lokaldemokratiet er ikke bare en debatt om aldersspredning i folkevalgte organer. Det er en debatt om hele spekteret av likheter og ulikheter vi mennesker representerer. En debatt om hva som er representativt nok til at de demokratiske idealene holdes i hevd, og ikke minst en debatt om hvor villige vi er til å la folkestyret slik vi kjenner det, forvitre og delvis erstattes av andre former for styring.

Jeg har vært medlem av bystyret i Mandal siden 1999. Da var jeg 19 år og full av lyst til å drive med politikk, men helst på mine egne premisser. Mandal bystyre var ikke ensbetydende med mine premisser den gangen. Kommunepolitikk er ikke et lavterskeltilbud, og jeg må innrømme at jeg den gangen gikk fort lei av lange møter og tykke papirbunker. Jeg var klar for å redde verden, bære plakater mot oljeboring og kjempe for en ny idrettshall til håndballaget mitt. Det er nok en smertelig erfaring for mange unge som kommer inn i lokalpolitikken å se at det ikke alltid er som en hadde håpet. Når jeg ser tilbake på de årene jeg har vært lokalpolitiker, er det både med skrekk og lyst, men mest av alt er det skremmende å vite at jeg i dag snart er 30 år gammel og fremdeles yngst i Mandal bystyre. Et aldersspenn på over ti år blant de i valgbar alder, er altså ikke representert i kommunens fremste folkevalgte organ.

Kvinner fikk stemmerett i 1913. De fleste unge kvinner, så vel som menn, stiller seg i 2009 fremdeles på sidelinjen og titter skremt inn på demokratiets virkemåte. Styrken på den politiske deltakelsen i befolkningen blir ofte knyttet opp mot nivået på valgdeltakelsen. Trenden ved lokalvalg har siden midten av 60-tallet vist en nedadgående kurve, som i 2003 landet på rekordlave 59 prosent. Selv om det er variasjoner mellom blant annet kommunene, landsdelene og by kontra land, viser deltakelsen at det i gjennomsnitt er fire av ti som velger å sitte hjemme på valgdagen.

Forklaringene på den lave deltakelsen kan være mange, men vi ser likevel at det nødvendigvis ikke speiler en generell misnøye med lokaldemokratiets funksjon. Er det en utfordring for de demokratiske styringsidealene at representative organer ikke er representative for sammensetningen av befolkningen som helhet? Eller er det et større problem at ikke mer enn drøyt halvparten av de stemmeberettigede benytter seg av retten til å påvirke sammensetningen av disse organene hvert fjerde år?

I 2007 fikk vi for første gang siden 1979 en liten oppgang i deltakelsen sammenlignet med valget fire år tidligere. Lokalvalget i 2011 blir derfor spennende med tanke på valgdeltakelsen, og ikke minst med tanke på deltakelsen fra de yngste aldersgruppene. Kommunal— og regionaldepartementet lar enkelte kommuner forsøke seg med stemmerett for 16- og 17-åringer, og andre være forsøkskommuner for E-valg over internett. Noen vil vel si at jeg sjelden skryter av dagens regjering, men i dette tilfellet har de turt å forsøke seg med tiltak som absolutt ikke er forhåndsdømt til å lykkes. Det er likevel helt korrekt å prøve for å blant annet møte den lave valgdeltakelsen, ungdoms manglende tilstedeværelse i politikken og utviklingen mot et samfunn med større krav til elektroniske alternativer – også i demokratiets ærend.

Demokratiets vilkår både har vært, er og vil være i stadig endring. Nye former for deltakelse i politiske prosesser har de siste tiårene blitt introdusert i norske kommuner, for blant annet å revitalisere lokaldemokratiets virkemåte og øke interessen for deltakelse i lokalpolitikken. Noen har fungert etter sin hensikt, mens andre forsøk har forsvunnet i det stille. Reformer for å øke innbyggernes direkte innflytelse i beslutningsprosesser er mange og strekker seg fra brukerdemokratisering gjennom opprettelse av såkalte brukerstyrer, via forsøk på direktevalg av ordfører og til åpning av kommunestyrenes talerstol for innbyggerne.

Deltakelse fra de yngre aldersgruppene er en av de største utfordringene for demokratiet – både når det gjelder valgdeltakelse og representasjon i valgte organer. De siste tiårene har barne- og ungdomsråd dukket opp som paddehatter i de fleste av landets kommuner. Noen har gitt viktige og gode resultater der barn og unge har fått reell innflytelse på hva som skjer i kommunen. I mange av tilfellene har det likevel blitt med forsøket og skrytediplomet til ordføreren.

Unge mennesker er engasjert. Det er det ingen tvil om. De deltar i frivillige organisasjoner, de påvirker egen skolehverdag og de diskuterer og kverulerer som alle oss andre. Likevel deltar de i liten grad verken som representanter eller velgere i det representative demokratiet. Barne- og ungdomsråd med reell innflytelse og andre forsøk på å la de unges stemme nå gjennom er bra. Men spørsmålet er om det er nok når de ikke deltar på de arenaer der de endelige beslutningene tas.

Må dagens representative organer gjøres mer representative, eller er vi villig til å redefinere de demokratiske styringsidealer og åpne for andre og mer direkte former for deltakelse? Deltakelsesformer der også den yngre garde både kan og vil delta, uten at det blir behandlet som et urettmessig punkt på kommunens skryteliste – et offentlig likskue.