2009 er såkalt supervalgår i Tyskland. Det er valg til fem delstatsparlamenter, til Europaparlamentet og – ikke minst – til Forbundsdagen, den 27. september. I tillegg kommer valg av forbundspresident den 23. mai.

Forbundspresidenten velges for en femårsperiode. Det har sjelden vært knyttet særlig spenning til valget, som mer eller mindre har vært avgjort på forhånd. Denne gangen er utfallet mer åpent. Det står mellom kristeligdemokratenes Horst Köhler, som er sittende president med én femårsperiode bak seg, og Gesine Schwan, sosialdemokratenes kandidat. De er begge 66 år gamle; økonomen Köhler var tidligere direktør for Det internasjonale pengefondet, mens Gesine Schwan er professor i statsvitenskap i Frankfurt an der Oder. Schwan stilte som kandidat også ved valget i 2004, men tapte for Köhler. Tredje kandidat er den politisk uerfarne Peter Sodann fra partiet Die Linke. Sodann er skuespiller, kjent fra kriminalserien «Tatort». Han vil uten tvil falle ut etter første valgomgang (det stemmes inntil en av kandidatene har oppnådd absolutt flertall).

De fleste tipper at Köhler får en ny periode. Men det er langt fra avgjort. Det er da heller ikke den jevne tyske borger som går til urnene. Presidenten velges av den såkalte Forbundsforsamlingen, et organ som samles bare hvert femte år, og som har valg av president som sin eneste oppgave. Forbundsforsamlingen består av forbundsdagens, altså det tyske parlamentets, 613 medlemmer pluss like mange delegater som pekes ut av de 16 delstatsparlamentene. Det er disse 1226 kvinner og menn som skal velge hvem som skal være tysk statsoverhode fra den 1. juli.

En tysk president har lite reell makt. Først og fremst skal han (alle presidenter har hittil vært menn) representere landet innad og utad. Til grunn for dette ligger bitre erfaringer fra Weimar-republikken (1919-33). Den tyske mellomkrigsrepublikken hadde direkte valg av president, og presidenten hadde vide fullmakter. Det var derfor selvsagt at forbundsrepublikkens grunnlov, som ble undertegnet i 1949, måtte slå fast at en tysk president aldri mer skulle ha mulighet til å innsette en regjeringssjef etter eget forgodtbefinnende. Det skjedde i januar 1933, da president Paul von Hindenburg utnevnte Adolf Hitler til rikskansler, uten at det var parlamentarisk grunnlag for det. Et fatalt feilgrep av Hindenburg, tidligere militær og politisk heller naiv, men forfatningen tillot det altså. De katastrofale følgene kjenner vi – tolv års nazidiktatur og en ny verdenskrig.

Den sittende presidenten Horst Köhler er populær blant folk flest, og ville utvilsomt vunnet med stort flertall dersom tyskerne hadde kunne velge sitt statsoverhode direkte. Av andre fremholdes det at Köhler er en mann som sier det folket gjerne vil høre. Og det er ikke ment som en kompliment. Også regjeringssjef Angela Merkel har lenge irritert seg over at Köhlers populisme, over at han ytrer seg i omstridte partipolitiske spørsmål og søker popularitet på politikernes bekostning. Slik bidrar han etter manges mening til økt politikerforakt. Det er, fremheves det, stikk i strid med det man forventer av en statssjef, som heller burde være en formidler og brobygger mellom politikken og folket. Men Merkel og andre kristeligdemokrater som er skeptiske til Köhler, må gjøre gode miner til slett spill. Det samme gjelder det fridemokratiske partiet (FDP), som også støtter Köhler. Skulle Köhler tape, ville det være et betydelig prestisjetap for Merkel.

Også valget av Gesine Schwan som sosialdemokratenes kandidat var omstridt. Hun tilhører sosialdemokratenes radikale fløy og var den nå avgåtte partisjefen Kurt Becks favoritt. Omstridt er Schwan også fordi hun så tydelig har advart mot sosial uro og «eksplosiv stemning» i kjølvannet av den økonomiske krisen. Det har falt mange tungt for brystet, og fra de konservative har det kommet beskyldninger om oppvigleri.

For å bli valgt, er Schwan helt avhengig av stemmene til De grønne, som på sin side helst ville sett sin egen Joschka Fischer, utenriksminister i Gerhard Schröders regjering (1998-2005), som presidentkandidat. Også delegatene for Die Linke må stemme for Schwan i andre valgomgang for at hun skal ha en sjanse.

Blant valgmennene utpekt av sosialdemokratene finner vi treneren for håndballandslaget, Heiner Brand, som vi husker med den truende knyttneven etter tapet for Norge i vinterens VM. Men han sier nå at det er langt fra sikkert at han gir Schwan sin stemme. Og det er angivelig flere sosialdemokrater, og også delegater fra De grønne, som overveier å stemme for Köhler. I så fall er det lite håp for Schwan.

Lite tyder nemlig på at det vil være overløpere fra det kristeligdemokratiske partiet og fra det liberale fridemokratiske partiet. Disse to partiene, som for øvrig hadde et klart flertall da Köhler ble valgt i 2004, stiller nå med 604 av delegatene. Da holder det med ni stemmer i tillegg for å oppnå flertall i første valgomgang. Disse stemmene vil Köhler-leiren etter alt å dømme oppnå fra de ti representantene fra sammenslutningen av «Frie velgere», som ennå ikke har en fungerende organisasjon på nasjonalt plan, men som politisk hører hjemme i den mer konservative leiren.

Alt kan skje lørdag 23. mai når delegatene samles i riksdagsbygningen i Berlin, selv om mye taler for at Köhler får fem nye år. Til og med blant sosialdemokratene ønsker mange et slikt utfall. Men det er få som tør si det høyt. Skulle Schwan bli valgt, med stemmene fra die Linke, vil forbundskansler Merkels kristeligdemokratiske parti nemlig bruke dette for alt hva det er verdt i tida fram mot valget til ny forbundsdag i september. Det kan gi sosialdemokratene, som har alt å tape på å vise avhengighet av et parti så langt ute på venstre fløy, et dårlig valg. Tyskland er et land der frykten for radikal sosialisme stikker dypt.

Uansett utfall har vi for lengst sett begynnelsen på slutten for den store regjeringskoalisjonen av kristelig— og sosialdemokrater. Det vitner ikke om et godt samarbeidsklima når de to partiene stiller med hver sin kandidat, både ved valget til ny forbundsdag (Merkel mot partisjef og utenriksminister Frank-Walter Steinmeier) og ved det forestående presidentvalget.