Sørlandet sykehus har økonomiske bekymringer, og det er tydeligvis store frustrasjoner blant de ansatte. Dessverre kan det godt hende at dette bare er begynnelsen på en vanskelig utvikling i spesialisthelsetilbudet på Sørlandet.
Sørlandet sykehus er en del av Helseregion Sør-Øst (som skal gi helsetilbud til 2,6 millioner mennesker på hele Østlandet og Sørlandet). Helse Sør-Øst har en dyster økonomisk situasjon, med et betydelig akkumulert underskudd (en milliard), løpende driftsunderskudd og større overføringer fra staten pr. innbygger enn de tre andre helseregionene. Magnussen-utvalget, som har utredet spesialisthelsetjenestens inntekter, har konkludert med at Helse Sør-Øst får flere hundre millioner mer enn de skal ha i forhold til objektive kriterier (befolkning, alderssammensetning etc.).
Helse Sør-Øst står derfor overfor store økonomiske utfordringer. De ligger ikke på Sørlandet, men vil likevel kunne få store økonomiske konsekvenser for helsetilbudet på Sørlandet. Dersom Sørlandet sykehus hadde fått en andel av Helse Sør-Østs økonomi som tilsvarer andelen av innbyggere i regionen, skulle Sørlandet sykehus hatt inntekter på rundt en milliard kroner mer enn det har i dag. Helse Sør-Øst har samlede inntekter på rundt 48 milliarder kroner, og Sørlandet sykehus har rundt ti prosent av innbyggerne i regionen. I så fall hadde nok de fleste av Jan Roger Olsens sorger vært slukket.
Nøkkelen til forståelse av både ubalansen i Helse Sør-Østs økonomi og Sørlandet sykehus' økonomiske utfordringer ligger i hovedstadsregionen. Uansett hvordan Sørlandet sykehus måtte spinke og spare, løser det ikke problemene for helse Sør-Øst. Utfordringene ligger i hovedstadsområdet og det er derfor Helse Sør-Øst har satt i gang den såkalte hovedstadsprosessen, som tar sikte på å bygge ned overkapasiteten i Oslo og Akershus til et nivå Helse Sør-Øst kan leve med.
Oslo-området har en befolkning på godt og vel en million innbyggere. Oslo-området har syv store sykehus og fire av disse er universitetsklinikker. Noen av dem ligger ikke mer enn et par steinkast fra hverandre. Sammenlignet med Stockholm og København har Oslo-området stor overkapasitet. Det er dette hovedstadsprosessen skal forsøke å gjøre noe med. Det er blant annet foreslått å slå sammen Ullevål sykehus og Rikshospitalet (som tidligere er slått sammen med Radiumhospitalet) og legge ned hele Aker sykehus. Det tar imidlertid lang tid før slike administrative endringer manifesterer seg i konkrete innsparinger, og slike prosesser er min st like vanskelige i hovedstadsområdet som i andre deler av landet. I den grad hovedstadsprosessen mislykkes, er det sykehus av typen vi har på Sørlandet som må betale prisen for det.
Det er lett å se et scenario der Sørlandet sykehus kommer inn i en negativ spiral som kan føre til et svekket helsetilbud i landsdelen; stadige nedskjæringer etter ostehøvelmetoden kan føre til frustrerte medarbeidere og svekket arbeidsmiljø, det vil svekke rekrutteringen av gode medarbeidere, det vil igjen svekke det medisinske tilbudet og det vil i sin tur føre til at flere og flere sørlendinger gjennom det frie sykehusvalget velger seg bort fra helsetilbudet i landsdelen. Konsekvensen av det vil vær enda dårligere økonomi, osv., osv.
Sett utenfra kan det virke som om Sørlandet sykehus ikke har noen strategi for hvordan man skal møte en slik utvikling på en offensiv måte. Og slik Sørlandets sykehus' rolle er innenfor Helse Sør-Øst er ikke det noen enkel oppgave. Administrasjonen fremtrer som en filialbestyrer og styret som et filialstyre, og det var vel også sykehusreformens forutsetning at de skulle være slik. Direktørveldet i Helse Sør-Øst har satt inn en styreleder fra egne rekker for å passe på at Sørlandet sykehus tilpasser seg de overordnede strategier. Det hadde aldri vært noe universitet på Sørlandet dersom landsdelen og de ansatte og ledelsen ved HIA (og før det ADH og Ingeniørhøgskolen i Grimstad) hadde hatt et tilsvarende lavt ambisjonsnivå.
Fremtiden for Sørlandet sykehus må komme på agendaen for det politiske miljøet i landsdelen i en tett kontakt med de ansatte ved alle de tre sykehusene. Det arbeid som helseminister Bjarne Håkon Hanssen har satt i gang med å utrede spesialisthelsetjenesten nærmere, med vekt på samspillet mellom helse— og omsorgstjenestene og spesialisthelsetjenesten, kan være en foranledning til en bred debatt om det samlede helsetilbudet i landsdelen i forkant av utredningen.
I de senere år er det mange statsråder som har tatt mål av seg til å «løse» problemene innenfor sykehussektoren. Gudmund Hernes tenker fort, og han skulle bruke 100 dager til å tenke på før han kom med løsningene. Bjarne Håkon Hanssen tenker ikke like fort (med han har fått med seg både Victor Norman og Nils Wisløff som tenker både fort og godt), men er nok nærmere det sentrale i sykehusutfordringene i Norge og for den saks skyld i den vestlige verden; samspillet mellom primærhelsetjenesten og omsorgsapparatet i kommunene og sykehusene er altfor dårlig. Pasientene blir lett kasteballer mellom nivåene.
Dette er utfordringer som kommer til å slå enda sterkere ut når virkningene av eldrebølgen slår ut for fullt i helse- og omsorgsbehovene i perioden etter 2020. Harvard-professor Michael Porter (ja, det er han med klyngene) har arbeidet mye med disse spørsmålene og han har lagt fram ideer om en organisering av de samlede helsetjenester med utgangspunkt i pasientens behov som har vakt stor oppmerksomhet internasjonalt og sikkert ville kunne inspirere både Bjarne Håkon Hanssen og et eventuelt arbeid med fremtidig helsestrategi for vår egen landsdel.
En særlig utfordring for Sørlandet sykehus og hele Sykehus-Norge er sykehusstrukturen. I forbindelse med hovedstadsprosessen har det vært definert tre sykehuskategorier; lokalsykehus, spesialsykehus og regionsykehus. Regionsykehusene er fortsatt ment å være det mest spesialiserte tilbudet og i prinsippet skal det bare være ett regionsykehus i hver region. Spesialsykehusene er det nest høyeste nivået, og de faggruppene som har vært i arbeid med å definere kravene til spesialsykehusene i Helseregion Sør-Øst mener at de gjennomgående må ha et befolkningsunderlag på 250.000 mennesker dersom det skal kunne bli kvalitativt gode tjenester.
Utfordringen for Sørlandet sykehus er at vi har et sykehus i Arendal og et sykehus i Kristiansand som i prinsippet skal være likeverdige, og at ingen av dem har et befolkningsunderlag på 250.000 innbyggere. Tenkningen er nå at man skal fordele funksjonene på en slik måte at begge sykehusene får et tilstrekkelig befolkningsunderlag. Resultatet kan imidlertid godt bli at begge sykehusene ender som lokalsykehus og at sørlendingene må få dekket sine behov for spesialsykehustjenester utenfor landsdelen i enda større grad enn i dag.
Min oppfordring til både de ansatte ved sykehusene og ansatte i kommunehelsetjenesten og omsorgstjenestene og til administrative og politiske ledere i kommunene og fylkeskommunene er; ta tilbake debatten om sykehusene fra direktørene og definer egne mål for helsetilbudet på Sørlandet. Det dreier seg om noe mye mer enn kampen mellom Kristiansand og Arendal.