Se, det fikk Fanden fordi han var dum

og ikke beregnet sitt publikum.

Det er som hentet ut fra en komedie av Ludvig Holberg – de siste dagers elleville hendelser i den rød-grønne regjeringen. Som når politiske plattformer omgjøres til scener hvor det fremføres ubetalelige satirer på det indre livet i en norsk regjering.

For hør bare:

I praksis har vi hatt full frihet til religionskritikk i Norge de siste 75 årene. Blasfemiparagrafen har ligget død siden forfatteren Arnulf Øverland ble tiltalt og frikjent for sitt foredrag «Kristendommen – den tiende landeplage» i 1933. Selv ikke Varg Vigernes (alias Greven) gudsbespottende handlinger mot norske kirkebygg fikk påtalemyndigheten til å vekke paragrafen til live. Det gjorde heller ikke filmen Life of Brian, som filmsensuren i første omgang mente var blasfemisk og nedla totalforbud mot i 1979. Allikevel presset Senterpartiet sine regjeringskolleger til å erstatte blasfemiparagrafen med en ny lovbestemmelse som skulle gjøre det straffbart med ”kvalifiserte angrep på ulike religioner eller livssyn”. I ytringsfrihetens navn.

Følger du med? En sovende lovbestemmelse som i praksis har gitt oss full ytringsfrihet når det gjelder religionskritikk, skulle erstattes av en flunkende ny paragraf som skal gi oss enda mer ytringsfrihet for religionskritikk, samtidig som den straffer «kvalifiserte angrep på ulike religioner eller livssyn». Logisk? Ja, men bare i partileder Liv Signe Navarsete og statsminister Jens Stoltenbergs begrepsverden. Eller i Erasmus Montanus'.

Mens Ludvig Holbergs lærde student beviste at Mor Nille var en stein, har Jens Stoltenberg og Liv Signe Navarsete forsøkt seg på den samme bevisførselen når det gjelder å forklare hvorfor en innskrenkning av ytringsfriheten egentlig er det motsatte – en utvidelse av ytringsfriheten. Og som Sp-lederen uttrykte det da hun gjorde retrett og trakk forslaget: Det var alle oss andre som ikke har skjønt forslaget og at det var den offentlige debatten det var noe feil med. For å si det med Høyres Per-Kristian Foss: «Jeg forstår det slik at Navarsete føler at hun ble misforstått. Er ikke problemet at hun er blitt forstått?»

La meg minne om at historien om Erasmus Montanus ender med at han får pryl av Niels Corporal og lover aldri å disputere mer. Historien om blasfemiparagrafen i norsk politikk endte med at statsminister Stoltenberg og Sp-leder Liv Signe Navarsete fikk pryl av Stortinget, kristenfolket og opinionen.

Men før man kom så langt måtte de to politikerne gjennom noen av de mest ydmykende offentlige opptredener jeg kan erindre at norske regjeringsmedlemmer har blitt utsatt for. Liv Signe Navarsete ble grillet og stekt i TV2s Tabloid-program mandag kveld. Og tirsdag møtte en famlende statsminister Jens Stoltenberg et fulltallig pressekorps for å forsvare lovendringen. Seansen minnet mest av alt om Komiske Alis pressekonferanser under Irak-krigen, hvor statsministeren forsøkte å forklare norsk presses skarpeste hoder at jorden var flat. Det var ikke Jens Stoltenbergs ”finest hour”.

Men bortsett fra de komiske og tragikomiske innslag denne saken har bidratt med, reiser den en rekke alvorlige prinsipielle spørsmål om hvordan den rød-grønne regjering skjøtter sin makt og sitt ansvar. Maktfordelingens filosof, Montesquieu, skrev at «All makt korrumperer. Absolutt makt korrumperer absolutt». Blasfemisaken tyder på at regjeringen Stoltenberg har tilegnet seg en maktarroganse som kjennetegner de allmektige.

Derfor er blasfemisaken også blitt en nødvendig oppfriskning av og et lærestykke i norsk parlamentarisme. Etter at statsminister Jens Soltenberg i et anfall av allmektighet varslet at han ville bruke partipisken for å få lovforslaget gjennom i Stortinget, rykket hans partifelle, stortingspresident Thorbjørn Jagland, ut og minnet om parlamentarismens grunnregel: Det er regjeringen som står ansvarlig overfor Stortinget og ikke omvendt. Stortingsgruppene bestemmer selv hvordan de vil stemme. Og i dette tilfellet gjaldt det et livssynsspørsmål hvor det er tradisjon for å stille representantene fritt. Dermed var lovforslaget i realiteten så skadeskutt at det var bare en utgang for Senterpartiets leder: å trekke forslaget. I tillegg til at det var så skandaløst dårlig forberedt at verken KrF, mellomkirkelig råd eller opinionen støttet det Liv Signe Navarsete trodde skulle bli en stemmesanker i Kristen-Norge. En ubegripelig taktisk feilvurdering av et parti som har ord på seg for å være norgesmester i taktikerier.

Men det som bør bekymre oss velgere mer, er at vårt største parti, Arbeiderpartiet, har innlatt seg på å drive hestehandel med en så grunnleggende verdi som ytringsfriheten. Det har vært villig til å forhandle bort en av demokratiets grunnsteiner for husfredens skyld i regjeringskoalisjonen.

At hestehandlerpartiet, Senterpartiet, ikke ser forskjell på å kjøpslå om veistubber, landbruksstøtte og demokratiske verdier, er ikke egnet til å forbause. Der i gården har kjøpslåing blitt utviklet og raffinert til det subtile, hvor målet helliger middelet. Og målene har stort sett vært pragmatiske budsjettsaker og konservering av det bestående. Når partiet for en gangs skyld går på barrikadene i et spørsmål om ytringsfriheten i vårt demokratiske samfunn, er det for å innskrenke den.

Men at Jens Stoltenberg og hans Ap-statsråder har innlatt seg på en slik hestehandel med ytringsfriheten som innsats er oppsiktsvekkende og bekymringsfullt. Det vitner om en frapperende prinsippløshet hvor demokratiske verdier er ofret for den politiske husfredens skyld.

Det får meg til å spørre: Hvor forankret er ytringsfriheten som en grunnleggende demokratiske verdi og rettigheter i den politiske sjelen til statsminister Jens Stoltenberg og hans mannskap?

For det er ikke bare den aktuelle blasfemisaken som gir grunn til å stille spørsmålet om den rød-grønne regjeringens demokratiske sinnelag. Regjeringen sto ikke nettopp opp og forsvarte ytringsfriheten da striden om Muhammed-tegningene pågikk som verst. Og nylig fant den europeiske menneskerettighetsdomstolen at vårt forbud mot politisk reklame i TV stred mot ytringsfrihetsbestemmelsene i menneskerettskonvensjonen. En avgjørelse kulturminister Trond Giske har varslet at regjeringen vil anke.

Hva blir det neste forbud – i ytringsfrihetens navn?