Søndag ettermiddag sa også Hamas og andre palestinske fraksjoner seg villige til å legge ned våpnene. Dermed letter omsider situasjonen for den hardt prøvede befolkningen. Men det er dessverre ennå for tidlig å slå fast at freden har kommet til Gaza. Til det er mistroen mellom Israel og Hamas for stor.
Da Israels statsminister Ehud Olmert offentliggjorde våpenhvilen, proklamerte han: «Vi vant». Det er ikke riktig. Den blodige krigen har ingen seierherrer, men mange tusen ofre. Israel kan riktignok peke på at man har ødelagt mye militært utstyr og mange tunneler som ble brukt til smugling, samt gjort verden oppmerksom på at man ikke vil tolerere rakettangrep mot eget territorium fra Gaza. Men den erklærte fienden Hamas sitter fremdeles med makten på kyststripen, og organisasjonen er ikke fratatt evnen til å fyre av nye raketter mot Israel.
Den store svakheten ved de ellers gledelige meldingene fra Gaza søndag er at Israel og Hamas ikke har inngått forpliktelser overfor andre. Begge parter har erklært ensidige tiltak. Dette er tiltak som partene kan bryte etter eget forgodtbefinnende. At ensidige ordninger ikke gir fred, har Midtøsten sett mange eksempler på tidligere, senest ved forrige korsvei i Gaza. Da Israel trakk seg ut av området i 2005, gjorde daværende statsminister Ariel Sharon det til et prinsipp at dette skulle være et ensidig tiltak. Av frykt for å fremstå som svak, insisterte Sharon på en tilbaketrekking uten noen form for samordning med de daværende palestinske myndighetene i Gaza. Resultatet var at det ikke ble fremforhandlet noen varige sikkerhetsordninger.
Forhåpentligvis vil det internasjonale samfunn nå spille en langt mer aktiv rolle enn hittil og bidra til at de to partene utvider de ensidige våpenhvilene til å bli en del av en internasjonal overenskomst. Først når Israel og Hamas forholder seg til hverandre, kan en våpenhvile gi grunnlag for fred.