Tall og sammenligninger hypes til det ugjenkjennelige, og det er ikke måte på oppfinnsomhet når kostnadene sammenlignes med hva de mener pengene heller burde vært brukt til.
Nye og kreative metoder for å få saken lengst mulig utsatt, blir stadig tatt i bruk. Det siste er fra Atle J. Fosse som foreslår:
«Å førebygge mangel på kontinuitet, er å lage nye nasjonale retningslinjer (i dag har vi lokale, men ikkje nasjonale) for folkerøysting. I denne samanheng slå saman krav til gyldig kvalitet av folkeavstemningar, både kommunalt og nasjonalt.»
Fosse ser også ut til å så tvil om vedtakene i Søgne og Songdalen kommunestyrer samt folkeavstemningene ved å hevde: «Det er og viktig å seie at i 2017 gjaldt ikkje frivilligheitsprinsippet, slik regjeringa vil no, fordi det var einigheit om at når ein kommune stengte for samanslåing av tre kommunar, kunne den eine bli tvangssamanslått.»
Fosse ser altså ut til å mene at i vedtakene fra Søgne, Songdalen og Kristiansand, var det én kommune som stemte mot sammenslåing, og to som stemte for.
Dette argumentet er imøtegått og debattert ved så mange anledninger og av så mange aktører at vi bare lar det ligge.
God investering
Vi som vil ha Søgne kommune tilbake velger å se på en oppløsning av storkommunen som en investering i fremtiden for Søgne og Songdalen.
Jørund Try forklarer det på følgende måte:
«Reverseringskostnadene er vesentlig begrunnet i de fordeler en reversering vil gi i fremtiden. Det gjelder direkte målbare, økonomiske fordeler som kan få positive, budsjettmessige konsekvenser, og også kvalitetsmessige fordeler som kan sees i økonomisk sammenheng.
Et kommunebudsjett har vesentlig til hensikt å legge til rette for bedre tjenestetilbud og velferd. Derfor må en oppløsning sees i sammenheng med de fordeler som kan oppnås i fremtiden. Oppløsningskostnadene må sees på linje med investeringer som vil gi avkastninger over tid, og som vil bli tilbakebetalt.»
Til nå har det vært brukt vikarierende argumenter mot oppløsning, og når det nå innrømmes at selve tvangssammenslåingsprosessen ikke har gått riktig for seg, rettes da fokus mot kostnadene.
Argumentene er overflatiske og ikke holdbare, men de når «hjem» hos enkelte mennesker.
For ingen synes det er hyggelig å høre om hvordan påståtte oppløsningskostnader kunne vært brukt langt «riktigere» innen eldreomsorg, skole og vedlikehold.
En S/S = 400 millioner
Kanskje tiden er inne for oppløsningsmotstanderne å se på hvilke enorme gjeldsutgifter Kristiansand kommune har (973 millioner i renteutgifter i 2024 = minst to kommuneoppløsninger!), og hvordan prioriteringer i et tilmålt budsjett har vært de siste årene.
Kanskje man da utfra disse opplysningene kan forklare den alvorlige, økonomiske situasjonen som Kristiansand kommune befinner seg i.
Statsforvalters kunnskapsgrunnlag konstaterer også: «Beregningene for 2022 – 2026 gir grunnlag for konklusjonen om at både en ny Søgne og en ny Songdalen kommune vil ha økonomiske forutsetninger for å være egne kommuner, på ubestemt tid framover.»
Er det da riktig at Søgne og Songdalen skal være med på å betale for denne selvpåførte og alvorlige økonomiske situasjonen til Kristiansand i en årrekke fremover?
Resultatet vil nemlig bli betydelig økte skatter og avgifter, og dårligere tjenesteytelser for Søgne og Songdalen i lang tid fremover.
Vi ønsker heller å investere i fremtiden for våre innbyggere ved å bli selvstendige kommuner igjen. Først da har vi kontroll igjen.