Kristiansen beskriver omleggingen som en katastrofe for beboerne, mens Ingebretsen mener at tjenestene er faglig forsvarlig samtidig som det gir besparelser.
Ut fra de ulike ståstedene de to debattantene har, er det ikke uventet at konklusjonen blir ulik, men det er ganske oppsiktsvekkende at virkelighetsbeskrivelsen er så fundamentalt forskjellig. Kristiansen refererer til beboere som føler at tjenestene svikter på vesentlige punkter (lite tilstedeværelse, mange ulike personer å forholde seg til, ingen faste kontaktpersoner, utrygghet osv). Ingebretsen på sin side hevder at tjenestene er faglig forsvarlig og at «Oppfølgingen av hver enkelt beboer sikres gjennom tverrfaglige team, ansvarsgruppemøter og at hver enkelt beboer har egen oppfølger». Man må nesten spørre om det er de samme bokollektivene som beskrives.
– Et svik mot de ansiktsløse og stemmeløse
Kristiansen har årelang erfaring med å omgås den pasientgruppen det gjelder. Hun har personlig erfaring med dagliglivet for disse «ansiktsløse og stemmeløse» og har vært talerør for brukerne en stor del av livet. Når hun roper varsku, er det grunn til å lytte! Ingebretsen har formodentlig fått pålegg om å «snu alle steiner» og gjør det beste ut av situasjonen, men har brukerne vært hørt slik de har krav på?
Sparekravene står i steil motsetning til den offisielle politikk på høyeste plan, nemlig at tjenestene til psykisk helse skal prioriteres. Dette burde resultert i at bevilgningene til psykisk helse ble fredet for nedskjæringer uansett hvordan det ellers står til i kommunen. Mitt inntrykk er at opptrapping av tjenestene innen psykisk helse på alle nivå har stagnert og ikke blitt fulgt opp i samsvar med pålegg fra Stortinget gjennom mange år.
I kommunen savner jeg engasjement på politisk hold. Jeg har inntrykk av at helseutvalget i dag spiller en mer underordnet rolle og har mindre kontakt med dagliglivet i sektoren enn de hadde i min tid som HS-direktør (1987-2001).
Den gang kunne det være plagsomt med politikere med kunnskap og egne meninger, men jeg var alltid trygg på at HS-utvalgets medlemmer bragte sin kunnskap om sektorens behov videre inn i bystyret.
Jeg er usikker på om dette er tilfelle i dag. Uten praktisk innsikt i virksomheten er det vanskelig å treffe riktige valg. Når bystyrets flertall velger å redusere eiendomsskatten samtidig som viktige tjenester må beskjæres, er det grunn til å stille spørsmål om det er riktig prioritering.