Dersom rusmiddelpolitikken skal bli både forebyggingseffektiv og human, er det viktig å ha flere tanker i hodet samtidig.

I mediene får man feilaktig inntrykk av at illegale rusmidler er noe som svært mange bruker. Oppdaterte tall fra Folkehelseinstituttet viser at illegale rusmidler slettes ikke er noe som nordmenn flest bruker. En av fire har prøvd cannabis, det mest brukte illegale rusmidlet, i løpet av livet. Langt færre, om lag 5 prosent, oppgir å ha brukt cannabis i løpet av det siste året.

Samtidig er det en urovekkende trend som vi må ta på største alvor.

Nylig cannabisbruk – siste år eller siste måned – er mest utbredt i de yngste aldersgruppene. Etter flere år med nedgang i bruken, synes det som om trenden har snudd. Vi ser også at kokain har hatt en tydelig økning i denne gruppa (fra 2,4 til 4,7 prosent) de siste årene.

Statistikk fra politiet viser at mengden beslaglagte rusmidler er svært høy og at styrken på virkestoffene er høyere enn noen gang. Den fysiske tilgjengeligheten er derfor høy. At illegale rusmidler blir oppfattet som normalt og noe som er allment akseptert senker den sosiale terskelen for bruk. Videre fører glorifiserte framstillinger om narkotikabruk og feilaktige framstillinger om at rusmidlene ikke nødvendigvis er så farlige, til at de psykologiske tersklene for bruk senkes. Vi må derfor opprettholde den generelle motstanden mot illegale rusmidler og på den måten sikre at færrest mulig prøver eller bruker det. Vi må rette særlig oppmerksomhet mot grupper som vi vet er spesielt risikoutsatte.

Mange miljøer blant ungdom og unge voksne er i denne gruppa. Mennesker som har avhengighetsproblemer med rusmidler, trenger hjelp og beskyttelse. Rusmiddelforebygging må derfor foregå i alle disse gruppene, og det er åpenbart at det er ulike virkemidler som skal til. Det er summen av slike virkemidler som utgjør en human rusmiddelpolitikk. Det er like inhumant å unnlate å forebygge at mennesker begynner å bruke eller prøve illegale rusmidler, og dermed utsette seg selv og andre for risiko, som det er inhumant å straffeforfølge framfor å hjelpe rusmiddelavhengige.

Utviklingen de siste årene har ført til at vi befinner oss i et vakuum hvor samfunnets reaksjon på bruk og besittelse av illegale rusmidler verken blir fulgt opp juridisk eller med tilstrekkelig helsehjelp. Dette er nok neppe intensjonen med ønsket om forbedring av rusmiddelpolitikken.

Dersom rusmiddelpolitikken skal bli både forebyggingseffektiv og human, må vi bevege oss ut av den spissformulerte framstillingen av enten straff eller hjelp. I dag får mennesker med rusmiddelproblemer stort sett verken straff eller tilstrekkelig hjelp, mens tersklene for bruk senkes både for allmennheten og de mer risikoutsatte gruppene.

Det Kristiansand, i likhet med resten av landet trenger, er en forebyggingspolitikk som er effektiv og forsterker motstanden mot illegale rusmidler, samtidig som den tidlig fanger opp personer i faresonen og hjelper de som er rusmiddelavhengige. Forebygging handler om å hindre at problemer oppstår på et tidligst mulig tidspunkt. Vi i IOGT i Norge etterlyser en helhetlig tilnærming til rusmiddelforebygging, som omfatter helheten i problemstillingene. Uten dette får stadig flere behov for hjelp samtidig som stadig færre mottar det.

Derfor synes vi i IOGT i Norge at det er positivt av Regjeringen nå vil utrede strafferettslige og straffeprosessuelle sider av regjeringens forebyggings- og behandlingsreform for rusfeltet. Bare gjennom å definere skillet mellom dem som er rusavhengige og de som «bare» bruker illegale rusmidler, vil effektive målrettede forebyggings- og behandlingstiltak kunne bli gjennomført.

Innlegget er forkortet. Red.