Avisas fokus har vært den politiske splittelsen i Sirdal kommune. 17. april er det regiondirektøren i NHO og regionlederen i LO som tenker høyt om Bergeheia Vindkraftverk. «Fakta må på bordet» sier de på innpust, mens de på utpust forteller om det enorme behovet vi har for mer fornybar energi, og viktigheten av at lokaldemokratiet får virke. Fra disse to næringslivsaktørene forventer jeg ikke at hensynet til hensyn til natur vektlegges, men undres over at lokale politikere skal gis rett til å bestemme skjebnen til nasjonalt og regionalt viktige naturområder!

Jeg beskrev det området utpekt for dette vindkraftanlegg som et truet «hubroparadis» i en kronikk her i avisa i januar 2021. I dette området har jeg sjøl flere ganger sett hubro, også på reir, og kunnet nyte dens huting om natta. Hubroen står på vår nasjonale rødliste over trua arter med status «sterkt trua», og hos oss er det gjerne i de mest uberørte områdene den finnes. Våre ledende politikere har gjentatte ganger sagt at epoken med rasering av villmark i vindkraftens tjeneste er over!

Tor Punsvik

Først til alle rop om behovet for mye mer fornybar kraft i det «grønne skiftet», som begrunnelse for å rasere stadig mer av norsk natur, som ikke minst NRK har dokumentert i nyere tid. Politikerne drøfter ikke hva strømmen som nasjonalt fellesgode skal prioriteres brukt til. Et grelt eksempel er at Skien kommunestyre kunne både tildele Google svære naturområder å bygge i, og samtidig garantere dem et forbruk på 5 prosent av vår felles strømforsyning. Det for å få 100 arbeidsplasser, og samtidig svekke andres strømforsyning. Sammen med land som Albania og Hviterussland er Norge aleine i Europa om ikke å ha nasjonale mål om energiøkonomisering. Vi har 40 prosent av all magasineringskapasitet for vannkraft i Vest-Europa, men uten bedre målstyring på vår energibruk vil det meldte behovet være utømmelig!

Mine forhåpninger er derfor også svært lave til kommunestyrets håndtering av Bergeheia Vindkraftverk – dessverre!

De nær 1400 vindturbinene som nå står i norsk natur, leverer mindre enn 10 prosent av det vannkraften leverer, og mindre kraft enn vi normalt fører ut av landet årlig gjennom kabel. Dessuten er vindkraften ustabil, knytta til værforhold og som ferskvare avhengig av å omsettes umiddelbart. Våre fremste fagfolk kan fortelle at vi har mye energi å hente på å oppgradere de mange gamle vannkraftverk, og NELFO, som er ansvarlig for energieffektivisering i NHO, sier vi kan hente massevis ved bedre energistyring av hus og bygg. Her ligger utlandet langt foran oss i løypa, men vi har lenge hatt verdens billigste strøm og er vant til å sløse med den.

Så tilbake til Sirdal kommune. Jeg var vindkraftansvarlig hos fylkesmannen i noen år, blant annet da Tonstad Vindpark i Sirdal ble realisert etter at politisk flertall i kommunestyret gikk inn for det. I dette svære uberørte villmarksområdet gikk Agders viktigste hubroområde tapt, og nå skal kommunen vurdere om nok et slikt område skal gå tapt. Naturligvis dreier dette seg ikke bare om sjeldne fugler og sårbar natur, men også de mange menneskene som blir berørt. Hytteeiere i og nær planområdet har kontaktet meg ved flere høve. Men de tør ikke engasjere seg, eller kontakte politikerne, av frykt for represalier fra grunneiere med utbyggingsinteresser.

Gjennom mer enn tretti år jobbet jeg med naturforvaltning hos fylkesmannen, også som hovedansvarlig for villrein og annet vilt. I den tida hadde jeg også mye å gjøre med Sirdal kommune, og her opplevde jeg noe av vår flotteste natur. Aldri kan jeg minnes å ha sett betydningen av å ivareta Sirdal-naturen omtalt som noe positivt i noe kommunalt dokument derfra. Mer enn 5000 hytter har de spredd utover sine arealer, og har ambisjoner om langt flere. Ut fra min lange fartstid i naturforvaltningen vil jeg utpeke Sirdal som en verstingskommune i Agder når det kommer til naturforvaltning. Så mine forhåpninger er derfor også svært lave til kommunestyrets håndtering av Bergeheia Vindkraftverk – dessverre!