Det deles bilder på Instagram og Facebook av mennesker i dyre bunader som koser seg på champagnefrokoster med venner. Det publiseres bilder av tapaser og koldtbord som bugner av mat i overflod, i en tid som er krevende økonomisk for mange. Voksne mennesker har en merkelig trang for å vise seg selv og egen lykke frem i sosiale medier. De smiler fra øre til øre og deler bilder av reiser, ferier og fester som om det er alt livet består av. Det er nesten som om de sier: Se på meg! Se så vellykket, suksessfull og lykkelig jeg er! Ungdommer og unge voksne gjør selvfølgelig også dette, men de lærer oppførselen fra et sted. Voksne, middelaldrende kvinner og menn i 40-årene kan være minst like ille når det gjelder å dele ufiltrert av sine lykkelige øyeblikk på sosiale medier, og 17. mai er intet unntak.
Det å våkne opp på 17. mai og se feeden på Instagram florere av champagnefrokoster og sosiale sammenkomster kan være vondt for menneskene bak skjermen. Det blir litt som å gni sorgen inn i ansiktet på uføretrygdede mennesker som er for syke til å feire, eller for dem som ikke har så mange venner å feire med. Hva med alle dem som ikke er invitert på champagnefrokost? Hva med dem som ikke har råd til bunad? Hva med småbarnsforeldrene som ikke synes 17. mai er en koselig dag, men som heller synes det er en stressende og hektisk dag de gleder seg til å bli ferdig med? Hva med menneskene som er kronisk syke, og tilbringer dagen i senga istedenfor å tilbringe den med venner?
Jeg savner en mer realistisk representasjon i sosiale medier av hvordan helligdager og høytider er for mange. De færreste har nok en 17. mai som likner på det glansbildet som vises frem i sosiale medier. Jeg tror flere føler seg ensomme, mislykkede og stresset på denne dagen, akkurat som de gjør i juleferien, påskeferien og sommerferien.
Innlegget er forkortet. Red.