I nyere tid er nedbygging av natur en hovedårsak til omfattende endringer i livet på jorda. Tap av naturmangfold og økning i frigjort karbon er negativt i seg selv – og for oss mennesker – blant annet fordi det skjer i en hastighet som gjør det utfordrende å tilpasse seg. Det er godt dokumentert og kjent at negative endringer både i klima og naturmangfold er forårsaket av oss mennesker.

Å snakke om klimakrise og naturkrise er etter min vurdering i beste fall en misforståelse, og fører trolig til forvirring. Å omtale en langsiktig trend som en krise, kan oppfattes som ansvarsfraskrivende. En krise er definert som en plutselig alvorlig eller krevende hendelse. Den løses best gjennom godt forberedt beredskap og et velfungerende krisehåndteringsapparat. Når krisen er håndtert og oppfølgingstiltak er gjennomført, vil det i samfunnsperspektiv, gjenoppstå en ny normalsituasjon, nær som før.

Et uvær slik som ekstremværet Hans nylig, førte til rekordsommerflom og kriser som følge av jordskred, oversvømmelser, materielle skader særlig i deler av Innlandet og Viken, med flere tusen evakuerte. Krisen etter Hans kan nøkternt sett ses på som en indikator på endring i klima.

Disse alvorlige endringene skyldes slik jeg ser det, i bunn og grunn uendelig mange og mangfoldige verdivalg over tid – forankret i et system av relativt nye felles oppfatninger, verdier, skikker og oppførsel, som åpner for beslutninger som er realiserbare blant annet på grunn av «moderne» tekniske løsninger og god nasjonal økonomi.

Siden endringene i forhold til natur og klima vurderes som negative, bør grunnlaget for valgene evalueres, og forslagslister revideres. FNs bærekraftmål og de globale avtalene fra Paris om klima, og Montreal om natur, kan ses på som starten på en slik systematisk gjennomgang.

Det som jeg ikke kjenner, er en godt fundert handlingsplan for oppfølging. Ansvaret har Norge selv, og alle andre land.

Jeg spør: Hva er de dypere årsakene til situasjonen? Er det menneskelige hensyn, andre «nødvendigheter», handlingsiver, kunnskapsmangel, kunnskapsfornekting, manglende erkjennelse, konfliktskyhet, politisk nedprioritering, politisk «klokkertro», prestisje, frykt, «naturfremmedgjøring», svikt i oppfølging eller annet? Bør vi snakke om tap av tradisjonelle «kulturelementer» eller tilkomst av nye.

Hva gjør vi for å skape gode rammer for klima- og naturkulturfornyelse?

Det at klimaendringene fører til tydelige kriser som følge av ekstremvær, gir relativt høy motivasjon for forebyggende handlinger. I en iver etter å gjøre «klimaforebyggende» tiltak som for eksempel havvindsatsing, må vi være særlig oppmerksomme på at vi ikke samtidig hindrer mulighetene for å undergrave andre bærekraftmål. Vi bør for eksempel stille spørsmål om summen av negative sider overgår de grunnleggende klimapositive ønskene bak satsingen og hensynene til bærekraftmål nr. 13, 14 og 15 om å stoppe klimaendringen, og ivareta livet på land og i havet.

Klimaendringen og naturmangfoldtapene krever, slik jeg ser det, grunnleggende nytenkning og reorientering i et langsiktig, kulturelt og politisk perspektiv. Vi bør gjennomføre en objektiv analyse av de bakenforliggende årsaker og årsakssammenhenger. Vi må skape en «bevegelse» som øker motivasjon til å ivareta de grunnleggende mulighetene for kommende generasjoner til å få dekket sine behov. Ut fra dagens kunnskap om stadig økende natur- og klimaforringelser, bør vi i tillegg strebe etter å forbedre mulighetene for våre etterkommere.

Innlegget er forkortet. Red.