Spiseforstyrrelser er et samfunnsproblem

Jenter i alderen 16-19 år er det 1 av 3 som sliter med kropp og spising. Hver tiende ungdom på videregående skole oppfyller kriteriene til spiseforstyrrelse.

Det nye er at vi ser er at guttene kommer etter. Her er også fokuset kropp, muskler som går ifra være sunt til usunt. Vi ser alarmerende trender med økende kroppspress og spiseforstyrrelse blant unge gutter.

Forskere peker på massiv underrapportering og enormt tabu rundt temaet. Omfanget er trolig på samme nivå som blant jentene, men disse guttene fanges ikke opp.

Helseforetakene i Norge har aldri behandlet flere (62 prosent) og det brukes mer tid og penger på behandling. Likevel vokser køene, ifølge tall fra Helsedirektoratet.

Det er med stor uro når vi vet at behovet for hjelp øker, og at regjeringen velger å kutte i bevilgningen til ROS, som er Norges største lavterskel tilbud for spiseforstyrrelse.

Denne trenden burde virkelig bekymre oss alle. Vi vet at spiseforstyrrelse kan være vanskelig å bli frisk fra. Noen sliter med diagnosen livet ut.

Vi ser i flere medier at dette blir omtalt og det med stor bekymring at dette ikke blir mer prioritert fra regjeringen. Psykisk helse blant unge er også blitt et samfunnsproblem. Om ikke en får gjort noe med dette tidlig er det mange som ikke kommer seg ut i arbeidslivet.

Spiseforstyrrelse er en av disse årsakene. Spiseforstyrrelse er en diagnose som enkelte bærer med seg hele livet. De som får behandling for sent, klarer ikke å komme ut av den onde sirkelen. Det er utrolig trist når en treffer kvinner i 60-årene som enda sliter med spiseforstyrrelse og dårlig selvbilde. Tror vi alle kjenner noen…

Mediafokuset som er på utseende og kropp hjelper jo heller ikke på de som allerede sliter. Det dukker stadig opp nye klinikker som skal fikse deg til bedre selvbilde.

Når det kuttes, er det færre som får hjelp – køene øker. Dette er en samfunnsutvikling vi i Høyre ikke ønsker. Det går fort å legge ned en behandlingsinstitusjon, men det tar lang tid å bygge opp. Utviklingen blant ungdom er skremmende. Vi har fryktet at tallen har vært høyere enn tidligere antatt, men trenden er mye.

Hver femte ungdom er i risikosonen for spiseforstyrrelse. Det vil si at i en tilfeldig skoleklasse i Lyngdal med 30 elever, vil altså seks elever være i risikogruppa, og tre vil ha utviklet en spiseforstyrrelse. Det er altfor mange. Vi er nødt til å jobbe mer offensivt på alle nivåer for å gi den hjelp disse ungdommene trenger. I Lyngdal kommune må en ungdom vente hele 7 uker for å få hjelp med en spiseforstyrrelse som raskt kan utvikle seg til å bli dødelig. Det er altfor lenge, og vi kan ikke ha det sånn at unge i vår kommune må vente lengre enn unge på Vestlandet for å få hjelp.

Vi må legge til rette for at ungdommene får den hjelp de trenger. Da er vi avhengig av offentlige og private som har som fokus å kunne hjelpe. Tar vi vekk en av dem, er vi mye mer sårbar og vi klarer ikke å gi den hjelp vi burde til disse ungdommene.