Men tankene er helt andre steder, og ordene presser seg på.
Jeg har nettopp lest artikkelen i Fædrelandsvennen om hvordan Kristiansand kommune har arrangert begravelser for 13 personer siden 2020, fordi de ikke hadde nær familie til å gjøre det.
Og hvordan medlemmer i Odd Fellow tar på seg å fylle noen seter i akkurat slike begravelser.
Og det verker i hjertet.
Dette har jeg fryktet i mitt eget liv.
Den gangen jeg jobbet i Rimi-kjeden i Oslo og så de samme kundene komme innom butikken flere ganger om dagen bare for å se et annet menneske smile.
Den gangen jeg jobbet i utelivet og så ensomme mennesker knytte relasjoner med alkoholen som eneste felles interesse.
Og den gangen jeg var særlig treg med å etablere meg og få barn, og hadde inngått en avtale med en av niesene mine om at hun ville besøke meg på sykehjemmet.
For det var noe som hadde berørt meg så veldig da jeg jobbet på sykehjem i ungdomsårene.
Alle de som aldri fikk besøk av noen som virkelig brydde seg om dem.
Og jeg var redd for å bli en av dem.
Da vi begynte å lære om diagnosene og prognosene til mitt eldste barn, var jeg glad for at jeg allerede hadde et barn til.
Men det gjorde også at jeg ønsket meg enda ett.
For å forberede alderdommen til min eldste. Den gangen ikke jeg lenger er her, skulle de kunne være to til å være glade i han og følge han opp og besøke han.
Og de skulle ha hverandre.
Selvfølgelig kan vi ikke planlegge framtiden på denne måten, men jeg tror likevel disse historiene uttrykker den frykten vi alle har for å bli forlatt.
Glemt.
Usynlige.
Og lengselen etter å høre til.
Og det gjenspeiler seg i samtalene jeg har med venner på Messenger.
For det er nå en gang sånn at det er på sosiale medier jeg har mitt sosiale liv.
Og jeg kjenner mange som har det sånn.
Ikke av valg, men fordi livet, i en fase eller bestandig, gjør det så vanskelig å kunne møte mennesker i det fysiske rom.
Det er fullt mulig å være ensom selv om kalenderen er full og man har tusen venner på Facebook.
Det er fullt mulig å føle seg liten, utrygg, usynlig og forlatt selv om livet bobler rundt oss og verden har gitt oss både status og verv.
Faktisk er det mange som meg, som har tatt på oss verv og meldt oss inn i foreninger og organisasjoner nettopp som et middel mot ensomheten.
Men det bidrar ikke nødvendigvis til å ta bort den intense følelsen av å være helt alene når man mer enn noen annen gang trenger å bli holdt, løftet og møtt.
For det er når vi føler oss aller minst og aller mest sårbare, og ingen er der og sier det går bra, at vi er aller mest ensomme.
Det tror jeg alle ensomme sjeler kjenner seg igjen i.
Og jeg håper at å lese om det, og se hvor mange det faktisk er som kjenner det likt, kan bidra til å gjøre følelsen litt mindre kvelende.
Vi må snakke mye mer om ensomhet.
For ingen av oss er alene om å føle oss ensomme.
Les gjerne: