Og ingen kan hevde at deltakere på Arendalsuka ikke er opptatt av politikk og demokrati. Om tema demokrati er det for eksempel oppført 120 møter. Og man skulle dermed tro at alle sider ved demokratiet ble behørig dekket, og ikke bare gjengangeren om at demokratiet er truet i Europa fordi autoritære krefter har etablert seg i de østlige EU-landene.

Men de mange og lange akademiske diskusjonene om hvordan man skal beskytte og verne demokratiet i Europa, som har pågått i flere tiår i hele Europa, har ikke greid å snu trenden med stadig lavere valgdeltakelse. Man kan få inntrykk av at diskusjonene om demokrati ikke først og fremst handler om å lokke velgere tilbake til valgurnene igjen. Snarere har diskusjonen, ifølge Peter Mairs bok «Ruling the void» dreid seg om hvordan demokratiet kan gjøres mindre avhengig av folket. Altså: hvordan etablere demokrati uten «demos». Demokratidiskusjonene synes å handle om hvordan folkemakten skal begrenses i størst mulig grad.

Og, kunne man hevde, hva skal vi vel med folkemakt når politikken i mellomtiden har blitt tømt for innhold fordi områder som tidligere tillå den politiske sfæren har blitt overført til ikke-politiske, organer, som domstoler, sentralbanker og diverse internasjonale organer. I tillegg kan det se ut som det har bredt seg en uvilje blant politikere mot å drive med, nettopp, politikk, også på områder der det fremdeles er politisk «handlingsrom» (et ord som pga. «NAV skandalen» har kommet i vanry hos våre politikere). Det store politiske vannskillet mellom våre tidligere folkepartiene Høyre og Arbeiderpartiet synes nå å være om sykehjem skal drives av det offentlige eller også av private aktører.

Og Tony Blairs «tredje vei»-prosjekt var jo nettopp tuftet på tanken om at denne skulle var hevet over ideologiske skillelinjer mellom høyre og venstre. Frykten for å gjenopplive politikken igjen har ført til politisk impotens hos de tidligere folkepartiene og følgelig en avskallinger til høyre og venstre. Mange ser med gru på hvordan steile fronter mellom demokratene og republikanerne i USA skaper politiske kriser og tilsynelatende kaos. Men, kan man hevde, dette er en unngåelig side ved politikkens vesen. De steile frontene i USA er der fordi det eksisterer virkelige politiske konflikter som er vanskelig å forene, typisk om abort, migrasjon, krig og fred (Ukraina), klima, Kina-handel. Men det føderale budsjettet greier politikerne allikevel å lande i tolvte time – hver gang.

I mange europeiske land er det tilsynelatende en konsensus om nevnte høyst politiske spørsmål. Men «konsensusen» skyldes nok snarere at spørsmålene er blitt omdefinert til juridisk spørsmål. Og de skal som kjent løses av domstoler og ikke politikere. For eksempel sitter man igjen med inntrykket at det er EU-domstolen som til syvende og sist avgjør, riktignok med argumentet godt hyllet inn i alskens rettslige størrelser, om den konservative polske regjeringen skal kunne iverksette den politikken den er valgt på: Begrensninger i abort muligheter, begrensning av immigranter fra MENA-land, og en skepsis til det de mener er en nytteløs og uforholdsmessig økonomisk byrdefull europeisk klimapolitikk.

Det har alltid vært en utfordring å finne den riktige balansen mellom det populære (flertallsmakt) og det konstitusjonelle (begrensende) elementet i demokratiet. I de siste 30 årene har denne balansen tippet over i klar favør av det konstitusjonelle demokrati. Diskrediteringen av de populære elementet i demokratiet har til gjengjeld gått svært langt. Partier som hevder de reflekterer folkemeningen, blir av andre avskrevet som «populistiske» (som er et skjellsord), velgerne deres som «autoritets-søkere» og deres meninger som følelser. Mistroen til folk (flest) har tilsynelatende aldri vært så godt institusjonalisert som nå. Men, det murrer i folkedypet, og politiske partier som vil revitalisere politikken ved å ta folks meninger på alvor er på fremmarsj i hele Europe.

Godt valg!