For de fleste av oss er hjemmets fire vegger et trygt sted. Men for ofrene av partnervold er det et fengsel. Et sted hvor du lever i konstant frykt for hva din partner kan komme til å gjøre i neste øyeblikk.
Ofrene av partnervold kjemper en kamp som dessverre er usynlig for de fleste av oss. De lever i konstant frykt for hva partneren skal gjøre. De er redde for hva som vil skje om de bryter ut av forholdet. Det må kreve en enorm styrke å stå i en slik kamp, hver eneste dag.
Vi ser ofte bare tegnene. Blåmerker. Et blikk som vender ned mot gulvet. Triste øyne. Det kan være nok til å vekke mistanke. Dessverre kan partnervold være vanskelig å oppdage. Vi lar gjerne være å blande oss inn i andre sine liv, av respekt for privatlivets fred. Men når det som foregår i hjemmet er et levende mareritt, må det gripes inn.
Vi har alle en plikt til å stille spørsmål når vi mistenker at noe er galt. Og kanskje enda viktigere har vi en plikt til å melde ifra. Men det største ansvaret ligger hos oss politikere. Vi bærer et ansvar for å handle, og å gi politiet de virkemidlene de trenger for å beskytte ofrene.
Det er her Høyre mener at regjeringen har sviktet. Vi savner konkrete tiltak, og vi savner at politiet blir prioritert når ressurser skal fordeles. Men mye kan også gjøres lokalt. Derfor satte Høyre ned et utvalg for å se på hva som kan gjøres i våre 107 kommuner.
Høyre foreslår tre konkrete tiltak mot vold i nære relasjoner. Vi må ta i bruk omvendt voldsalarm, slik at byrden bæres av voldsutøveren, ikke offeret. Vi må etablere en Partnerdrapskommisjon, som gransker partnerdrap og avslører svikt i systemet der det har gått galt. Og vi må lovfeste at ofre og etterlatte skal varsles når gjerningspersonen løslates eller får permisjon fra fengsel, for å ivareta deres sikkerhet.
Vold i nære relasjoner er et stort samfunnsproblem. Vi må gjøre det vi kan for å forhindre og bekjempe vold i hjemmene.