ROS er en landsdekkende rådgivningstjeneste for de som sliter med en spiseforstyrrelse eller som har et problematisk forhold til kropp, mat, trening og vekt. Det er også åpent for at pårørende/nærstående kan ta kontakt.
Det har sine tunge sider med seg. Hvorfor?
Fordi at jeg opplever det er mange som har et behov for psykisk helsehjelp, men som blir stående i kø for å få hjelp. Det er lange ventetider både for barn, unge og voksne. Det er også mange som er frustrerte over at de opplever å få avslag på søknaden. Når noen først er så modige og tar steget i retning å be om hjelp, da må hjelpen være der. Det er tydelig at vi må styrke tilbudene for å ivareta menneskets psykiske helse.
Psykiatrien må få flere midler, ventetiden må ned, og behandlingen må være rettet mer mot den enkeltes diagnose. De som opplever å ha det vanskelig blir fortalt at de må be om hjelp, men erfaringen mange sitter med er at det ikke er hjelp å få, ikke før uker eller måneder etter man har bedt om det. Som rådgiver i ROS har jeg opplevd at flere forteller at de unngår å søke hjelp når de har det vanskelig, på grunn av at systemet fungerer så dårlig at de ikke tror det er behandling å få.
De føler ikke at problemene er alvorlige nok til å være hjelpen verdig. Det er problematisk og det gjør meg trist. Mange jeg prater med har svært alvorlige tanker de bærer på, - og/ eller er så preget av spiseproblematikken at det har uheldige konsekvenser for liv og helse. I tillegg bæres det på en frustrasjon over å stå i lang tid på venteliste, følelsen av å ikke bli tatt på alvor, eller avslag som gir uttrykk for at det ikke er hjelp å få. Enten om det er av personen selv eller pårørende som tar kontakt.
Jeg har flere ganger hørt at det blir sagt: “Mens man strever med sitt så føles det som en ekstra kamp å kjempe, bare for å bli tatt på alvor i systemet”. Sånn skal det ikke være! Helsemyndighetene gjør åpenbart ikke nok for at personer med psykiske lidelser skal få den hjelpen de trenger der de bor. Tilbudene rundt om i kommunene må styrkes, for slik det fungerer i dag er ikke optimalt. Dette må tas tak i.
Det skal alltid være hjelp å få. Heldigvis finnes det flere lavterskeltilbud å benytte seg av, som for eksempel ROS. Det kan være er fint alternativ mens en venter på et behandlingstilbud. Selv om det kan være en tung prosess for noen å komme seg frem til den hjelpen man skal ha så vil det bli verdt det til slutt.