For partiet til Svein Mykland og co. har vind i seilene og mange gode saker på programmet. Ja, så gode saker at jeg selv var på nippet til å si ja takk til en kumulert plass på deres kandidatliste i vinter.
Men etter nøye vurderinger har jeg funnet ut at totaliteten i programmet til KrF-er det som passer meg best, og derfor valgte jeg å bli i KrF for å kunne fortsette å gjøre en best mulig jobb der. For jeg har virkelig lyst på fire nye år i lokalpolitikken. I en alder av 67 år ble jeg for første gang virkelig engasjert politisk, ikke minst takket være flere spesielle saker som kom i fokus før valget i 2019. Og utrolig nok ble jeg valgt til fire år i bystyret for Demokratene som gjorde et brakvalg da. Men da den nye sentralledelsen i Oslo overtok den nasjonale styringen i partiet med dine ekstreme saker, var det slutt for meg. Det ble etter det flere samtaler med Jørgen Kristiansen i KrF, og for meg var det ikke vanskelig å finne meg til rette i KrF. Jeg har mye å takke Jørgen for.
Men så litt til årets nominasjonsprosess i KrF. Jeg har et langt organisasjonsliv bak meg innen idrett, frivillighet og menighetsarbeid. Jeg har blant annet hatt mange ulike tillitsverv i min kjære klubb Start, i bedriftsidretten, vært styreleder og mye annet i Agder fotballkrets og leder og medlem av menighetsrådet i St. Ansgar katolske kirke. Min erfaring fra disse nevnte organisasjonene er udelt positiv der valg og verv har foregått på en rettferdig og ryddig måte. Dessverre har jeg nå som «ung og uerfaren» politiker erfart noe annet.
Skal du oppnå fremskutte posisjoner i politikken, er du avhengig av å knytte allianser og finne de riktige personene å samarbeide med. Den leksen har jeg tydeligvis ikke lært godt nok!
Etter en konstruktiv og nyttig samtale med leder av nominasjonskomiteen i KrF i vinter fikk jeg også tilbakemelding på at partiet ønsket meg med videre. Så jeg takket ja til nominasjon. Stor var derfor skuffelsen da innstillingen kom og jeg var plassert som nr. 14 ! Dette kunne jeg vanskelig akseptere, og jeg satte min lit til nominasjonsmøtet. For komiteens innstilling tydet jo nettopp på at jeg ikke hadde tillit. Og det møtet ble for meg, og sikkert mange andre, en selsom opplevelse. Fire kandidater meldte seg til å overta vervet Jørgen Kristiansen så imponerende har ivaretatt i flere perioder.
Charlotte Beckmann Finnestad hadde åpenbart gjort det beste grunnarbeidet og gikk seirende ut, Stefan Avila og Viggo Lütcherat, begge dyktige politikere som jeg har stor respekt for, måtte gi tapt og trakk seg helt fra nominasjonen, dessverre. Helen Rosvold Andersen hadde tydeligvis den tilliten jeg manglet og takket ja til femteplass på kandidatlisten. Vi var da fire av dagens ni KrF-representanter som takket ja til gjenvalg, tre fikk tildelt plassene 1 og 2 (begge disse kumulert) og 4. plass. Jeg trakk meg fra lista etter ikke å ha vært tilbudt en plass blant de seks fremste. Jeg har fått høre i ettertid at jeg visstnok ville blitt foreslått som nr. 7 eller 9. Til slutt endte det med at jeg av lojalitet til et godt partiprogram sa ja til å stå på lista, og da er det altså blitt en 29. plass til slutt.
Helt klart at jeg er skuffet, men jeg nekter å gi meg, for jeg og partiet har mange gode saker å kjempe for, og jeg vet at jeg har mine støttespillere i ulike miljøer. Og jeg kommer alltid til å brenne for saker som berører idrett og frivillighet, men jeg er også opptatt av viktige hovedområder som oppvekst og helse, og ikke minst den ungdomskriminaliteten vi nå dessverre opplever, engasjerer meg.
Og akkurat når det gjelder dette siste temaet, har jeg en interpellasjon til ordfører som dessverre har blitt utsatt i to bystyremøter. Men i kommende møte ser jeg fram til å løfte den fram!
Så det er mye å ta tak i, og det kommer vi i KrF til å gjøre!