Det er over 50 kvadratkilometer – eller Kvadraturen femti ganger – hvert eneste år.
Fra Kristiansand har vi de siste årene flere eksempler på at vi har flatsprengt store grøntområder for boliger i utkanten av byen. Vi har en mer spredt – og dermed arealkrevende – bebyggelse enn andre norske storbyer. Likevel ønsker enkelte partier å tilrettelegge for fortsatt byspredning, for eksempel med flere tusen boliger på Hamrevann, i det som i dag er intakt natur. Det ligger forslag om å åpne for utbygging av Borgeheia ved Kjevik, og sist ut er forslag om delvis å fjerne et skogholt på Lund/Gimle gård til fordel for blant annet innebygde sandvolleyballbaner. Når slike grønne områder beslaglegges, må vi ha et bevisst forhold til at de sjelden kan bringes tilbake.
Utbygging av natur har konsekvenser ikke bare for utslipp av klimagasser, men også for naturmangfold, dyre- og fugleliv, miljø og friluftsliv. Naturen har verdi som leverandør av goder og tjenester til oss mennesker. Men først og fremst har naturen en verdi i seg selv, og en verdi for alle oss som opplever den i dag – og de som gjør det samme om 50 år.
Hver for seg kan mange tiltak som berører natur ha gode grunner for seg, men det er nødvendig å heve blikket og se inngrepene under ett for å forstå omfanget og rekkevidden. Og vi må våge å bruke en tidslinje som er lengre enn en valgperiode. Hundre år tilbake var halvparten av det norske fastlandet villmark, mens andelen nå er redusert til under 12 prosent. Når vi vet at grønne arealer er en begrenset ressurs, forstår man at denne utviklingen ikke kan fortsette.
Det er nødvendig å ta vare på natur, både der folk bor og langs sjøen, og sikre tilgjengelighet for alle. For Kristiansand betyr dette at vi først og fremst må vurdere gjenbruk og effektivisering av eksisterende bebygde arealer. Utbygging må primært skje langs kollektivaksene og i bydelssentrene. I tillegg til hvor utbygging skjer, må vi vektlegge hvordan utbyggingen tilpasses natur, areal og terreng – også når det går på bekostning av utbyggers egne økonomiske interesser. Det krever en politikk som tar inn over seg at viktige interesser står i konflikt, men at klima og natur er av så stor betydning at andre hensyn i mange tilfeller må vike. Dette betyr ikke at vi aldri skal bebygge natur, men at vi må gjøre strenge prioriteringer av hvilke formål og på hvilken måte det gjennomføres.
God arealplanlegging med bruk av arealregnskap spiller en nøkkelrolle. Det er derfor synd at enkelte partier ikke viser stor nok vilje til å til å gi kommunen en oppdatert arealplan, med ambisiøse miljø- og klimamål.
Fremtiden kommer ofte i form av en gradvis forandring til noe nytt. Vi må ikke se oss blind på de mange enkeltstående sakene, men snarere fokusere på dem. I sum er det de som vil utgjøre fremtiden. Vi må arbeide målrettet for å stanse tap av natur i kommunen – vi må ta konsekvensene.