I en kronikk rett før sommerferien spør fylkesordfører Thomassen og sykehusdirektør Nina Mevold «hvordan skal vi i en slik situasjon videreutvikle gode, trygge og bærekraftige helsetjenester for fremtiden?»
Kun de som leser denne kronikken overfladisk vil bli beroliget av de løsningene som skisseres. Kronikken fremstår som nok et eksempel på hvordan det strategiske blikket til politisk og organisatorisk ledelse er frikoblet de konkrete realitetene på gulvet i helsevesenet. Enda mer illevarslende er det hvordan kronikkskriverne skyver byrden for den innsats som må skje, over på alle andre enn de ansvarlige ledernivåene de selv representerer.
Det går galt allerede i tittelen: «Tid for handling – sammen i Agder». For helsepersonell som allerede i dag er fanget i det kontinuerlige hamsterhjulet til underbemannede avdelinger, kommunale enheter og fastlegekontor, må det være absurd å lese at nå er det plutselig tid for handling.
Jeg skjønner at tittelen – i likhet med mye annet i teksten – er en resirkulering av Helsepersonellkommisjonens rapport – men falt det ikke Thomassen og spesielt sykehusdirektør Nina Mevold inn at det for troverdighetens skyld kunne vært lurt å gjøre et lite oversettelsesarbeid? En kronikk i en avis blir tross alt lest av en større og mer mangfoldig leserskare enn de byråkratiske deltakerne på et seminarrom. Eller er Mevold så bortskjemt med at hvis det smeller så skjer det så langt nede i linjen at det knapt blir hørbart over pausesnittene på neste strategikonferanse?
I Sørlandet sykehus sitt høringssvar til helsepersonellkommisjonens rapport vektlegges allerede i innledningen at et «flertall i styret støtter utvalgets flertall mht. forslag om å styrke arbeidsgivers styringsrett. Flertallet mener at arbeidsgiver må sikres rammer for å utarbeide forutsigbare, robuste og bærekraftige arbeidsplaner, spesielt knyttet til helg.»
Bent Sigmund Olsen
SSHF velger altså praktisk talt å åpne uttalelsen sin med å argumentere for en utvanning av arbeidslivets eksisterende kjøreregler slik at helseforetakene kan styre sine ansatte med enda hardere hånd enn i dag. I kronikken derimot er dette pakket inn en ganske fjasete «hus» / «hytte»-metaforikk hvor ansattes tilknytning skal splittes opp i en hovedtilknytning (hus) og en rekke mer ambulerende arbeidssteder (hytte).
Vi kan bare ane hvor provoserende denne type lettvintheter må være for helsepersonell som sliter med høyt arbeidspress i dårlige arbeidsmiljø og med bristende personaloppfølgning. Så er løsningen altså at de skal underlegges enda strammere styring og tøffere vaktbelastning.
Kanskje Høyremannen Thomassen har noen oppklarende innsikter i hva det er som gjør at dette skal sikre nok ansatte i et ellers fritt arbeidsmarked med plenty av andre muligheter? Eller er det en del av denne strategien å være en parasitt på helsepersonellets personlige engasjement for sine fag og sine pasienter?
Det skapes et bilde av at det finnes en slags overflod av fagpersonell i spesialisthelsetjenesten som sitter klar til å fylle tomrommene i de kommunale enhetene. Det er underlig når man vet hvor høye vikarbudsjett sykehuset har på enkelte avdelinger, rekken av behandlingstilbud som må legges ned fordi de ble betjent av en enkelt fagperson som nå skal slutte eller en av de jevnlige nyhetssakene fra avdelinger med ulike grader av bemanningskrise, for eksempel Abup eller barneklinikken.
Man skal heller ikke omgås mye helsepersonell før man får høre mange fortellinger om sykepleiere og leger som velger å forlate sykehusavdelingene og heller jobbe andre steder. I stedet for å komme med floskler om hus og hytte, hadde det vært fint om Mevold sa noe om hvordan hun skal få sykehuset hun er leder for til å slutte å produsere den personellmangelen hun advarer mot i fremtiden. Dette er dagens krise. Hvis sykehuset ikke klarer løse dette, vil det bli enda mer krevende å møte morgendagens adskillig større utfordringer.