Hvem kjemper for ytringsfriheten?

Om et år kan vi kanskje oppleve at demokratiet innsnevres i USA. Vi ser urovekkende tegn i Ungarn, Tyrkia, Pakistan, Afghanistan, gulf-statene med flere, og rommet for den frie ytring krympes verden over. I tillegg til presset fra byråkratiske og autoritære sikkerhetsstater og sekteriske religiøse grupper verden over, har vi også fraksjoner på venstresiden og på ytre høyre i ulike kombinasjoner med religiøse grupper som ubevisst eller bevisst arbeider for innskrenkning av ytringsfriheten.

Tenker vi tilbake på Irans prestestyres fatwa mot Salman Rushdie og hans sataniske vers i 1989, så vi det som et siste desperat utfall mot moderniteten og all dens sekulære vesen. Men nå, hvor den illiberale grunntone brer om seg, synes mordforsøket på Salman Rushdie å stå i skremmende samsvar med vår tid. Derfor må vårt forsvar for et åpent samfunn bli enda sterkere, og bånd til religiøse påvirkninger må svekkes.

Gunnar E. Nøding

I den sammenhengen er det urovekkende at det er Danmark som i desember i fjor innførte blasfemi-lovningen igjen. De vestlige demokratier har i flere hundre år kjempet for friheten til å kunne ytre seg mot maktforhold og undertrykkelse av så vel politisk, økonomisk og religiøs karakter, og kampen for å skille det offentlige fra religionens påbud og formaninger har vært en av hovedbjelkene i de sekulære demokratier. Det er trist og meget alvorlig at Danmark hasteinnfører blasfemiparagrafen, og gjør det straffbart å kritisere og demonstrere mot selvmotsigelser og maktovergrep i religiøs sammenheng. Det er graverende at regjeringen på et slikt grunnlag kan innskrenke ytringsfriheten og føye seg etter totalitære regimer som bruker Koranen til å terrorisere folkegrupper, som arresterer jenter som ikke tildekker håret eller nekter jenter skolegang.

På 70-tallet var mange i min generasjon engasjert i kampen for mer likestilling og for kvinners rett til selv å bestemme i abortsaken, samt kampen for de homofile og lesbiskes rettigheter. Motstanden den gang mot liberaliseringen var sterkest i de kristne konservative miljøene. Avisene kunne likevel ha religionskritiske artikler og reportasjer, og avistegnerne hadde ulike satiriske tegninger av forskjellige urimelige tolkninger hentet fra Bibelen. Mange kristne mente dette var blasfemi, men samfunnet var klar på at kritikk mot religiøse dogmer var en selvsagt del av ytringsfriheten i vårt demokrati.

Æresvold er i den senere tid på ny blitt stilt på den offentlige agendaen. Dette er blant annet utbredt i mange familier fra muslimske land. Den anerkjente norske professoren Unni Wikan er vel den i Norden som har dokumentert æresvold og æreskultur på beste faglige og forskningsmessige måte. Wikan har også vært benyttet som sakkyndig i flere rettssaker om æresdrap. Æreskultur og den sosiale kontrollen, spesielt for jenter/kvinner, kommer til syne på flere måter. Kvinner i parforhold kan bli banket opp dersom mannen ikke finner dem lydige nok. Småjenter blir giftet bort, og det blir gjort avtaler mellom familiene som overstyrer jentenes og guttenes egne ønsker. Blir avtalene brutt av barna, kan de bli møtt med voldelige sanksjoner fra familiens side. I noen tilfeller kan vi oppleve drap av jenter for å gjenopprette familiens ære.

Dessverre ser vi nå at mange aktører i Norge som kritiserer æresvold, kun ønsker å relatere dette til kulturen og ikke til de religiøse dogmene, selv om vi ofte kan høre fra ofrene, og ikke minst fra dem som utfører overgrepene, at handlingene relateres til religionen. Det er derfor et paradoks at det på 70-tallet var aksept for å kunne kritisere religionsaspektet som grunnlaget for motstanden mot abort, likestilling og homofili i Norge, mens vi 50 år senere er livredde for å peke på denne sammenhengen med æresvold og religiøse fortolkninger. Noe av denne frykten kan nok ha sin bakgrunn i at mange muslimer mener at religionskritikk, og særlig da kritikk av tolkninger av Koranen, må sees på som rasisme.

Vårt samfunn og våre politikere virker nå mer handlingslammet til å fremføre kritikk av negative handlinger som kan knyttes til mange av våre nye borgeres oppfatning av religionen. Enten trekkes islamofobi-kortet eller så kommer beskyldninger om rasisme fra ulikt hold. Det virker merkverdig at ellers så fornuftige mennesker slutter å tenke klart omkring dette grunnleggende maktkritiske elementet av ytringsfriheten når det gjelder kritikk av religiøse dogmer, rariteter, påbud og regler. De demokratiske rettighetene og den ytringsfriheten som de vestlige land har kjempet for og oppnådd gjennom århundrer, må ikke bli ofret på et krenkelsesalter eller mot kortsiktig ettergivenhet fra verken muslimers eller andres religioners tro.