Som eks-sjømann(mask. sjef) treffer dette skikkelig. Følelsene mine overfor dem som gjennomgikk dette, overgår nesten alle andre følelser. Jeg var så heldig å seile sammen med flere av dem dette handler om , da jeg som 15 åring reiste ut i 1953.
Selvfølgelig hadde flere av dem problemer, mange av dem hadde ingen hjemme som ventet dem. Derfor mønstret de av ute og tok ny hyre ute, særlig fra Antwerpen.
Men jeg vil påstå , de var virkelig hedersfolk. Prøv å sette deg inn i f.eks. å seile på en båt med to motorer, der du alltid oppholder deg mellom dem i tilfelle der kommer en fulltreffer. «Gikk aldri på bak-dørken», sa en av dem jeg seilte med, håpet var at motorene skulle beskytte. Og husk, skylightene var svartmalt for at ikke lys skulle slippe opp, og minst mulig lys på i maskinrommet. Eller på broa i nattemørket, ingen mulighet for svinge unna om de fikk se en torpedo på vei mot skutesida.
Så kom de da hjem og noen av dem, en og en, ikke i samlet flokk som soldater og marinegaster/offiserer. Ære være dem for sin innsats, men de ble lagt merke til, ikke som sjømannen/krigsseileren. Min onkel f.eks. hentet vi på kystruta i 1946, han var ute fra 1939 -46. Farmor svimet av da han kom inn døra hjemme, yngstemann i søskenflokk på 9. Tenk hva en 25-åring hadde vært gjennom.
Jeg håper virkelig at mange går og ser «Krigsseileren», og at de som ikke har fattet hva disse gjennomgikk nå får et annet syn på dem. Ikke bare som noen nervevrak og fyllebøtter, det var de ikke, men ble behandlet som spedalske og hadde ingen organisert forening som tok vare på dem. Forbundene var mer eller mindre i lomma på Nortraship, den største skandalen av alt, nasjonens skam!
