I går var jeg tilskuer under en politikerdebatt på Arkivet som omhandlet barnefattigdom.
Da jeg dura hjem på sykkelen, var jeg fylt av blanda følelser. Litt mismodig etter de sterke historiene, men samtidig fylt med nytt håp etter den regjerende stemninga på blant flertallet av politikerne: Her MÅ noe gjøres. Nok prat nå, handling må til, nå. Venstresiden la fram flere gode tiltak, og flere av debattantene imponerte meg (SV, MDG). Det virket som de mente det de sa.
Som en person som har klart meg veldig godt her i livet, med over middels god inntekt (til tross fra min oppvekst i en lavinntektsfamilie i Bærum – ja du leste riktig – i Bærum!) har jeg ofte følt at jeg må forsvare mitt valg av parti – SV. Burde ikke jeg meldt meg inn i Høyre eller Frp, det ville jo gagnet meg og min familie best?
I dag morges kom jeg over et gammelt minne/innlegg på Facebook datert 2013, skrevet av Klaus Sonstad. Det oppsummerer mitt svar:
«Hvorfor skal jeg stemme på noen som vil gjøre det enda bedre for meg, når jeg allerede har det så bra? Som vil gjøre det enda enklere for meg, når jeg ikke har det vanskelig? Som vil gi meg flere fordeler, når jeg allerede føler meg fordelaktig behandlet? Som vil la meg kjøpe meg ut av køer, når jeg allerede kommer inn der jeg vil?
Burde ikke jeg gi min stemme til de som vil gjøre det bedre for alle? Som vil gjøre det enklere for de som har det vanskeligst? Som vil fordele godene mer rettferdig? Som ikke vil la tykkelsen på lommeboka bestemme hvem som skal få snike i køen?
Jo, det burde jeg.
Og derfor blir det sånn. Også ved dette valget.»
Så til deg som allerede har det bra, som ønsker å gi noe tilbake, til fordel for samfunnet og dem som ikke er så godt stilt som deg: Kom deg ut av «skapet», hent fram din indre sosialdemokrat! Akkurat DIN stemme kan gjøre en forskjell!
Godt valg!