Disse har etablert et samarbeid med norske NorSea Group, som har flere baser i Stavanger-regionen, Danmark og UK, mens Ventyr selv har baser i Nederland og Belgia, som sannsynligvis alle kan supplere SN II med forskjellige fabrikasjons-, sammenstillings-, utbyggings-, drifts- og vedlikeholdstjenester. Ingen av konsortiene som man på Sørlandet hadde inngått intensjonsavtaler med ang. basevirksomheter, nådde opp i konkurransen.

Så hva skjer nå med det industrieventyret mange hadde sett for seg på Sørlandet? Det som nå ble tildelt gjelder, ifølge Ventyr, 90 stk. havvindsturbiner, hver på 17MW kapasitet. Disse vil ha fundamenter som er festet til havbunnen, som er velprøvd teknologi i bruk andre steder i verden.

Regjeringen har varslet at en fase 2 av SN II-prosjektet, skal utlyses en gang i 2025. Det er selvsagt umulig å spå hvem som får tildelt fase 2, men det kan jo være nærliggende å tro at de som nå har fått fase 1 er godt posisjonert for fase 2, og at man i alle fall vil tilstrebe å samkjøre tjenester for hele utbyggingen.

Så hva bør Sørlandsindustrien gjøre nå? Etter vår mening er det særlig to tiltak det nå er viktig å fokusere på:

1. Påvirke myndighetene slik at flere av de potensielle bunnfaste vindparkene i Nordsjøbassenget blir prioritert og utlyst så tidlig som mulig, og at planlegging av nettstrukturen for fastlandsforbindelser hensyntar dette.

2. Utvikle teknologi og tjenester som kan gjøre bunnfaste vindturbiner mer lønnsomme.

NVE har identifisert 20 områder som egner seg til utbygging av havvindsparker, med relativt få interessekonflikter. DNV utreder nå disse videre, der 7 områder er i Nordsjøbassenget, egnet for bunnfaste turbiner. En grov utregning tilsier at dette kan dreie seg om anslagsvis 600-800 nye turbiner.

Omtrent samtidig som SN II-tildelingen, meddelte regjeringen at utlysningen av den første kommersielle fullskala vindparken med flytende turbiner er utsatt til 2025. Dermed er det langt frem til det forespeilede norske industrieventyret for flytende turbiner kan realiseres. Nylig ble det også kjent at alle de fem 6MW-turbinene på verdens første kommersielle flytende vindpark, Hywind Scotland, nå må slepes til land for en 4 mndrs. periode for uplanlagt omfattende vedlikehold, etter kun 5 år i drift.

Omtrent alle potensielle fremtidige norske flytende havvindsparker befinner seg dessuten fra Vestlandet og nordover, og forsyningsbaser og annet for disse vil ikke bli lokalisert på Sørlandet. Dermed er vi tilbake til potensielle bunnfaste havvindsparker i Nordsjøbassenget.

Er det ikke ganske logisk at vi i Norge først, eller i alle fall paralellt, bør bygge ut og få erfaring med bunnfaste turbiner, der den teknologiske risikoen er betydelig mindre?

Det er et kjent ordtak som heter at man skal høste de lavthengende fruktene først, og dessuten lære å krype før man kan gå. Her kan man også trekke paralleller til hva vi gjorde da vi bygget opp olje- og gassindustrien i Norge. Vi startet med å bygge ut bunnfaste anlegg for produksjon av olje og gass i Nordsjøbassenget, slik som Ekofisk-feltet og konsentrerte flere utbygginger i områder som egnet seg for en felles infrastruktur og andre samordnede driftstjenester. Deretter videreutviklet vi de bunnfaste løsningene, bl.a. med å bevege oss ut på dypere vann i mer værharde forhold, før vi etter hvert startet med flytende produksjonsanlegg på enda dypere vann.

Et annet viktig argument ble uttalt av olje- og energiministeren nylig: Nordsjøbassenget kan bli en viktig klima- og energihub for Europa, men vil også være særdeles viktig for Norge.

Hva gjelder foreslått tiltak 2, så tviler mange på lønnsomheten av tradisjonelle bunnfaste turbiner i den norske delen av Nordsjøbassenget, noe som førte til at det kun var to grupperinger som deltok i SN II-auksjonen.

Flere selskaper på Sørlandet jobber i dag med å utvikle ny teknologi for bunnfaste vindturbiner, inkludert vårt eget selskap, der vi bl.a. ser på å utnytte bølgekreftene i tillegg til vindkreftene. Til tross for potensialet vi i Stationmar ser med å utvikle norsk teknologi, og da gjerne på Sørlandet slik at vi kan sette vår landsdel på verdenskartet på samme måte som vi har gjort med oljeboringsteknologi, så opplever vi at det er laber interesse fra investormiljøene på Sørlandet og ellers i Norge. Dessuten, når myndighetene nylig tildelte 15 milliarder til de halvstatlige investeringsmiljøene for at det skal satses på «banebrytende teknologi», så setter investorselskapene allikevel krav om at man må ha gjennomført et pilotprosjekt i relevant skala, og/eller ha en kort horisont til kommersialiserings fasen. Derfor ser vi, i likhet med andre, bl.a. på å få inn utenlandske aktører på eiersiden, der spesielt japanske kraftselskaper er svært aktive med å gå inn i norske teknologimiljø.