Pål Røren, postdoktor, University of Cambridge hadde en kronikk i Aftenposten i fjor med overskriften: «Hvorfor roper Russland så høyt?» Røren mener en del av forklaringen er et evig statusjag. Jakten på stormakts status. Er du stor har du makt. «Og er du mektig kan du gjøre hva du vil, når du vil og i stor grad komme unna med det.»
Krigen mellom Kristiansand, Søgne og Songdalen handler til en viss grad om å bli definert som «Storbykommune» og storby tilskuddet som følger med. Men det handler også om å inneha status som en maktfaktor i det politiske landskapet i Norge. Innflytelse.
Delegasjonen med Bernander i spissen som for kort tid siden reiste til Oslo med krav om like strømpriser kom stort sett tomhendte tilbake. Slik føles det å være liten der makta i stor grad er sentrert i og omkring Oslo.
Kampen om å få være stor er forståelig ut fra dette perspektivet. Her også kampen om å få bli en stormakt. Alle forutsetninger har ligget til rette. Det er brukt mye tid og store ressurser. Det er brukt press, og trusler mot motstanderne av en utvidelse av storriket. Et nesten samlet media har vært mot en høring av folket i de to minste kommunene.
Men til tross for motstand og ulikhetene i makt og ressurser har det nå endt opp med at Søgne og Songdalen skal bli hørt.
Hvordan har dette kunne bli mulig? Kanskje har det med en følelse av hva som er rettferdig?
Vesten har støttet Ukraina mot Russland. Det koster både økonomisk og mentalt å opprettholde støtten. Vil vi gi opp støtten vi en gang hadde fordi vi er slitne?
Nå vil nok en god del tenke at det å sammenligne krigen «Russland og Ukraina» med krigen mellom Søgne og Kristiansand som noe drøy. Ja. Disse to krigene er av helt andre dimensjoner. Med fysisk vold og ødeleggelser. Men motiver og følelser krigene skaper kan til en viss grad sammenlignes med deler av kampen for og mot Søgne som egen kommune.
Det er framsatt mye skremsel om hvor ille det kan bli om Søgne blir egen kommune. Dette skaper selvfølgelig stor usikkerhet. Og mange lar seg nok også skremme.