Å bygge et hus til nesten en milliard for å romme en kunstsamling til ca. 300 millioner, er selvsagt et dristig prosjekt. Det er som å kjøpe et bilde til 1000 kroner for så å bruke 3000 på rammen. Det er naturlig at behovet blir stort for å forsvare den dyre billedrammen. Og det kan sannsynligvis bare skje ved å fylle huset med andre funksjoner og innhold som sikrer et stort publikum til en så stor og kollektiv investering.

Derfor blir ikke kunstsiloen det noen i kunstmiljøet drømte om at det skulle bli: Et sted for dem. Og bare dem. Og helst styrt av et fåtall kunstnere som selv skal definere hva som er innenfor, ut fra et snevert, teoretisk og egendefinert kunstbegrep. Slik er det heldigvis ikke. For å få fred i den lokale kunstverden hadde det trolig vært riktig å si som tidligere landbruksminister Lars Sponheim sa i den store «eggkrigen» i 2004: «Hver mann sin høne». Eller omskrevet: «Hver kunstner sitt hus». Det hadde vært enklere å realisere denne drømmen dersom man hadde satset på det kunstmiljøet som allerede er etablert på Odderøya, enn den kostbare kunstsiloen hvor lokale kunstnere må konkurrere med andre og varierte aktiviteter for å tiltrekke seg et bredt og entusiastisk publikum.

Et så snevert kunstbegrep vil ikke det jevne kunstpublikum ha. Det er definitivt ikke sjarmerende. Særlig salgbart er det heller ikke.

Vi kan mene mye om det var lurt å satse på en så dyr Kunstsilo. Det var derfor det ble så mye splid og ondt blod da den ble vedtatt. Når realitetene om det dyre huset kryper tettere innpå oss, blir det naturlig nok splid om hva som var utgangspunktet for satsingen og hva det skal bli. Noen føler seg lurt. Denne debatten er sunn for å ventilere noen av disse følelsene. Men når Kunstsilo er i ferd med å bli en realitet, er det verdt å være stolt av det som skal komme. Derfor bør vi alle besinne oss før vi ser hva det blir. Et flott bygg, med «kunst» i navnet. Det skaper både glede og forventninger for oss kunstinteresserte.

Kunsten er viktig og mangfoldig, og kunstnere har ikke alltid vært kjent for raushet med andre kunstnere. Noen har heller ikke så stor respekt for publikum hvis man drister seg til å hylle andre. I pannen på noen kunstnere er det et usynlig stempel: «Se meg». Hos noen er dette utvidet til: «Se meg, og bare meg.» Et så snevert kunstbegrep vil ikke det jevne kunstpublikum ha. Det er definitivt ikke sjarmerende. Særlig salgbart er det heller ikke.

Jeg tror ikke den nye kunstsiloen blir et nytt Louisiana, som det kjente museet for samtidskunst utenfor København. Til det er konseptet for sprikende. Men det er det ingen som vet før huset er åpnet. Kunstsiloen kan likevel bli noe annet, nytt og like spennende. Da bør fortsatt kunsten være det sentrale. Hvilken kunst som skal vises, bør det være opp til fagfolkene og ledelsen å bestemme. Med en så dyr billedramme kan ikke et fåtall kunstnere definere hva som skal være i ramme. Jeg ønsker lykke til og gleder meg til åpningen.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.