Man får ingen glede av det om det blir for strengt eller autoritært. Hjemme var det ikke for strengt, og jeg har hele mitt liv beholdt den grunnleggende kristne tro.

Jeg vokste opp med bedehus og jeg gikk på kristne videregående skoler, i regi av samme organisasjon som bedehuset. Når jeg etterpåklok i dag ser tilbake på det, fikk jeg aldri åndelig glede av det. Det var sosialt med gode venner og god skole, men talene og møtene ga meg ingenting. Det var kjedelig, det gjorde meg motløs og lei. Retorikken som man ofte hører i bedehus ga meg ingen glede, og det svekket troen min mer og mer.

Min erfaring er at bedehus og tilsvarende fokuserer alt for mye på fortapelsen, og hva som skjer om du ikke er frelst. Vi var forleden på et bedehus i indre Agder og fikk høre en tale. Vi ble gang på gang møtt med den verbale pekefingeren som truet med hva som skjer om man ikke er frelst. «Sitter du her i kveld og ikke er frelst, da er du på vei til evig fortapelse. Du er på en farlig vei. Du trenger ikke rekke opp hånda, du vet selv hvem du er. Gud ser deg.»

Får man en indre glede, slik Bibelen taler om, av å sitte der og høre skremselspropaganda? Får man lyst til å bli kristen om man hører slike ting? Fikk de andre på møtet en åndelig glede av dette? Vil slik destruktiv tale lokke til seg eller skremme bort? De som er langt nede og virkelig trenger trøst, bør ikke bli møtt med slik helvetesforkynnelse når de oppsøker Guds kjærlighet.

Får man en indre glede, slik Bibelen taler om, av å sitte der og høre skremselspropaganda?

Det siste halvåret har jeg gått i Den norske kirke hver søndag sammen med min forlovede. Prekenene til prestene der er noe helt annet. De gir meg virkelig glede i troa. Der kan jeg faktisk felle tårer, fordi det presten sier der virkelig er oppbyggende og gir glede og gir håp. I kirka fokuserer de på gleden med å tro, ikke frykt for fortapelse. Etter hver gudstjeneste sier presten «Gå i fred, tjen Herren med glede.» Kirka ga meg glede i troa etter én måned, noe bedehuset etter 29 år ennå ikke har greid. Jeg skal ikke undergrave noe her, bedehusene tar ikke direkte feil, men det er måten de forkynner på.

Fortapelsen er en del av den kristne tro, men skal vi forkynne håp, trøst, glede og kjærlighet eller true folk til å tro ved frykt for fortapelse?