Som foreldrerepresentanter i tre av Norges største bruker- og pasientorganisasjoner for barn og unge med kjønnsinkongruens (Familienettverket i FRI, PKI og Foreldre til transungdom i Sør), stiller vi oss kritiske til en rapport basert på mangelfull innhenting av informasjon både fra fag- og brukermiljø.
Sammen har disse organisasjonene utarbeidet klage og kommentar på Ukoms rapport.
Når Ukom går inn for å gjøre en vurdering av pasientsikkerheten til barn og unge med kjønnsinkongruens, er det urovekkende at flere av de største brukerorganisasjonene som arbeider for å ivareta rettighetene til den omtalte gruppa, er så uenige i rapporten at de utarbeider en 14 sider lang klage.
Som foreldre til de barna som omtales i rapporten støtter vi klagen.
Ukom hevder å ha igangsatt sitt arbeid basert på «varsler direkte til Ukom fra pårørende som stiller spørsmål ved flere forhold knyttet til pasientsikkerheten». Det fremkommer ikke i rapporten hva disse forholdene er, eller hva pårørendes bekymring er. Vi vil understreke at Ukoms vurderinger og konklusjoner står i sterk kontrast til våre erfaringer. Erfaringene våre bygger opp under det ledende internasjonale helsefaglige organisasjoner dokumenterer: At unge med kjønnsinkongruens utvikler bedre helse når de mottar kjønnsbekreftende behandling.
Ukom fremholder at kunnskapsgrunnlaget for kjønnsbekreftende behandling er mangelfullt. Samtidig viser klagen fra bruker- og pasientorganisasjonene at kommisjonen velger å se bort fra det kunnskapsgrunnlaget som eksisterer. Internasjonale “Standards of Care” for pasientgruppen (SOC 8), legger sammen med de nasjonale retningslinjene og diagnosemanualen fra WHO, føringene for et godt behandlingstilbud for mennesker med kjønnsinkongruens.
Kjønnsinkongruens er ikke noe folk flest behøver å ta stilling til. Ifølge en grundig gjennomgang av forskning fra 2019 estimerte forskerne at antallet personer som identifiserer seg med et annet kjønn enn det de fikk tildelt lå mellom 0,1% og 2,7%.
Likevel kan vi konstatere at helsetilbudet til transpersoner har blitt en samfunnsdebatt.
Det er transpersoner selv, og deres nærstående som i størst grad kan si noe om hvordan de ønsker å leve sine liv.
I klagen sendt til Ukom forteller de av oss det gjelder hvordan det oppleves å ikke bli hørt. Bak hvert punkt i klagen, ligger liv som vil bli levd, og liv som blir forsøkt gjort mindre verdifulle enn heteronormative, kjønnsnormative liv.
Når en av våre minoriteter blir fratatt muligheter, er det majoritetens ansvar å si ifra. Det er ikke en beslutning norsk helsevesen verdig å frata unge transpersoner retten til behandling. Det er ikke etisk forsvarlig å stille krav til ungdom om at de må delta i forskning for å få tilgang til behandling.
Men det er dette Ukom foreslår som veien videre når de anbefaler at behandling til unge med kjønnsinkongruens gjøres til «utprøvende behandling».
Når en av våre minoriteter blir fratatt muligheter, er det majoritetens ansvar å si ifra.
Ukom presenterer en rapport med en tilsynelatende ukritisk referanseliste. Det internasjonalt anerkjente forskningsmiljøet fra Nederland som i en årrekke har studert effektene av pubertetsblokkere, har fått med stusselige 2 artikler. Ukom har likevel plass til å inkludere minst 7 kronikker fra åpent transkritiske miljøer som aktivt motarbeider transpersoners rettigheter.
Vi vil ikke ha et samfunn der minoriteters liv teller mindre en majoritetens. Å frata transpersoner rett til behandling, vil ikke styrke deres sikkerhet som pasienter. Å antyde at kjønnsinkongruens er en diagnose som nødvendiggjør psykiatrisk utredning, bryter WHOs standarder for hvordan transpersoner skal møtes i helsevesenet. (Gender incongruence and transgender health in the ICD)
For oss er transdebatten mer enn clickbait og drøye kommentarfelt. For oss er det kamp, for rettigheter og menneskeverd.
Og for håpet om å se en ny generasjon transungdom leve sine liv uten frykt for umyndiggjøring og fordommer