«Spesielle behov» eller «behov for særskilt tilrettelegging»?

Gjennom 14 år som musikkterapeut har jeg sunget, spilt, dansa, snurra og lekt med mange forskjellige barn i barnehage- og skolealder. Noen av barna smiler og hopper fornøyd rundt i rommet, andre har øyne som reflekterer livets dype alvor. Noen er spontane og trives med hyppige skifter, andre trygges av forutsigbarhet og varighet i aktiviteter. Noen bobler over av både ord og påfunn, andre er mer stille og betrakter samspillet litt fra avstand. Alle barn er unike, fordi de er den eneste versjonen av seg selv!

Barna jeg møter i musikkterapi trenger ekstra hjelp og støtte, spesialpedagogisk hjelp jfr Barnehageloven §31 (2006). Så vidt jeg kan se beskrives barna formelt som barn med særlige/særskilte behov, barn med behov for spesialpedagogisk hjelp, barn med nedsatt funksjonsevne, barn med behov for alternativ supplerende kommunikasjon og barn med behov for særskilt tilrettelegging i de fleste offentlige dokumenter.

Særlige behov brukes i Stortingsmelding 41 (2008-2009) om «barn som har behov for ekstra omsorg og hjelp til utvikling og læring av ferdigheter uavhengig av diagnose eller årsaken til dette behovet». I Nordahlrapporten (2018) Inkluderende fellesskap for barn og unge, (som er skrevet av en ekspertgruppe med mandat fra Kunnskapsdepartementet) brukes formuleringen «barn og unge med behov for særskilt tilrettelegging», nesten konsekvent. De presiserer at særskilte og særlige behov i denne sammenhengen betyr det samme. Stortingsmelding 6. (2019-2020) skriver at barn som har behov for det, har rett til å få spesialpedagogisk hjelp. Når det er ordene særlig og særskilt som brukes i lovverk og retningslinjer, hvorfor omtales disse barna ofte som «barn med spesielle behov»? Hvilke «spesielle» behov er det egentlig snakk om?

Et lite søk på synonym til «spesiell» gir forslag som: rar, sær, egen, uvanlig, snodig, utenom, underlig, mangelvare, avgrenset, fiffig, makeløs, nerdete, original, usedvanlig, eksepsjonell og signifikant. Med tanke på hva ordet blir brukt til og assosieres med i dagligtalen, er det da hensiktsmessig å benytte seg av denne formuleringen selv om vi skjønner hva som menes?

Et barn uten talespråk trenger alternativ supplerende kommunikasjon. Er det et spesielt behov å ha tilgang på et språk eller trenger alle barn et språk for å kunne kommunisere med sine omgivelser for å ha mulighet til å utvikle seg?

Et barn med nedsatt funksjonsevne trenger rullestol. Er det et spesielt behov eller et helt nødvendig hjelpemiddel for å kunne bli så selvstendig som mulig med sine forutsetninger?

Mennesker som har gjort grove og straffbare handlinger, havner i kriminalomsorgen. Mennesker som strever med vanskelige og uutholdelige tanker, kommer til psykisk helsevern. Mennesker som er for gamle og syke til å ta vare på seg selv, blir tatt vare på i eldreomsorgen. Mennesker som ikke blir tatt vare på i tilstrekkelig grad av foresatte, hentes av barnevernet.

Men, mennesker som er helt uforskyldt sin egen tilstand (medfødt eller ervervet), som kanskje ikke har mulighet til å uttrykke sine egentlige behov en gang, de har «spesielle» behov? Hvorfor kaller vi ikke barna for barn, og understreker at det er hjelpen, støtten og tilretteleggingen som må være «spesielt» / særlig / særskilt god? Hvorfor kaller vi det ikke spesialomsorg, utviklingsomsorg eller bare tilrettelegging? Hvorfor flytter vi ikke ansvaret fullstendig over på oss? Barna jeg møter i jobben har først og fremst grunnleggende og menneskelige behov. De har behov for kjærlighet, trygghet, tilhørighet, omsorg, anerkjennelse og respekt. Jeg ser på det som min oppgave å gjøre det som skal til for at barnet opplever seg møtt, sett, hørt og forstått.

Ifølge Stortingsmelding 6 skal alle barn få oppleve at de er en del av fellesskapet, føler seg trygge og erfarer at de er betydningsfulle. Vi er et samfunn som betoner ord som mangfold, likeverd og inkludering. Forplikter vi oss ikke da til å anvende et ressursorientert språk som inviterer til samspill og mestring uansett forutsetninger, sånn at alle kan passe inn – som seg, heller enn å møte mennesker språklig med det som knytter seg til utfordringer? Mange opplever det som en følelsesmessig påkjenning at livet er som det er. Etter min mening er det mye holdninger og verdier som reflekteres i ordene vi bruker.

I Grunnlovens § 104 står det at barns beste skal være et grunnleggende hensyn ved handlinger og avgjørelser som berører barn. Denne paragrafen bygger på sentrale bestemmelser i FNs barnekonvensjon. Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. I mitt hode resonnerer derfor formuleringen «barn med spesielle behov» som en umusikalsk og problematisk term jeg ikke finner gode argumenter for å bruke når ikke ekspertgruppen for barn og unge med behov for særskilt tilrettelegging bruker det heller.

Førsteutkastet av disse tankene ble sendt til Kunnskapsministeren, jeg venter fortsatt i spenning på svar.