Stoppe stoppe folkemord!
Stoppe stoppe drap på sivile!
From the river to the sea, Palestina will be free!
Stoppe stoppe okkupasjonen!
One-two-three-four, Israeli stop the war. Five-six-seven-eight, Israel is a terror state!
La barne leve!
La barna spise!
La barna drikke!
Boikott Israel!
Ceasefire now!
Jonas, kan du se, kan du høre: hey, barn i Gaza dør!
Norge må gjøre mer!
Det er en høy ung kvinne med hijab som har roperten, ned hele Markens bærer stemmen hennes. Hun går i første rekke, og bak henne menn, kvinner og barn i alle aldre, sikkert mange palestinere, men også mange andre. Jeg gjenkjenner mange ansikter. Regnet faller tungt og det grå februarværet understreker alvoret i de taktfaste ropene som fyller Markens gate denne lørdag ettermiddagen.
Hver lørdag går dette toget gjennom Markens, og jeg tenker at for palestinerne i toget, som har venner og familie i Gaza, er dette nødvendig for å overleve smerten og håpløsheten som sikkert fyller dem mer enn meg. Jeg beundrer tapperheten deres og tapperheten til alle palestinere i Gaza – foreldre, barn, og hjelpearbeidere som blir jaget som ville dyr fra sted til sted mens bombene faller og folk blir drept rundt dem. Jeg beundrer palestinere på Vestbredden som holder ut daglige ydmykelser, trusler og undertrykkelse.
Kathinka Aslaksen
Desto mer opprørt er jeg over den opplyste og såkalte anstendige høyt utdannede, demokratisk anlagte og velstående middelklasse i Israel som ikke protesterer mot Netanyahus pågående drap på sivile, der majoriteten er barn. Jeg er opprørt over at EU ikke løfter en finger for å stoppe Israels brudd på folkeretten. Selvsagt er jeg opprørt over USA som i det ene øyeblikket oppfører seg som selvoppnevnt globalt moralpoliti, for så å lukke øynene for det den palestinske befolkning utsettes for. Og jeg er opprørt over at Norge ikke tilbyr en humanitær luftbro for medisinsk hjelp til krigsskadde ofre slik vi gjør for Ukraina.
Den modige sør-afrikanske justisministeren brakte israelsk krigføring inn for Den internasjonale domstolen i Haag, som 26. januar fordømte Israels handlinger i Gaza:
Israel må sørge for at deres militære ikke begår folkemord.
Israel må innføre tiltak for å forbedre den humanitære situasjonen.
Domstolen slår fast at Israel kan være i ferd med å begå folkemord. Alle samarbeidende land må vurdere sin medvirkende rolle.
De taktfaste ropene i Markensgate uttrykker det samme som disse resolusjonene. Men Israel kjører sitt eget løp: Denne uken har både militære og sivile israelere blokkert nødhjelpsinnsendinger til Gaza, der en sultkatastrofe er i ferd med å utvikle seg parallelt med krigslidelsene.
Togmarsjen i Markens er ferdig, jeg rusler hjemover, men har fortsatt plakaten «Boikott Israel» på magen. Går innom Meny for å handle til middagen. I grønnsaksdisken finner jeg flere varer fra Israel. Nytter det å sanksjonere mot dette landet? Israels viktigste eksportvarer er jordbruksprodukter. Det kan ganske sikkert nytte å presse Israel med handelsboikott.
Norge har ratifisert FNs konvensjon om folkemord. Da må vi sørge for at våpen eller våpendeler som produseres i Norge ikke brukes til drap på sivile. Gjør vi det? Jeg har ikke registrert at utenriksminister Eide har berørt dette temaet.
Da må vi som støtter palestinernes rett til å leve et anstendig liv i en selvstendig stat uten okkupasjon, krig, sult og trakassering, fortsette å rope taktfast om Israels overgrep og kreve at FN-resolusjonene overholdes. Så må vi slutte å kjøpe frukt og grønnsaker fra Israel og på alle måter boikotte den israelske stat så lenge Netanyahus krigsregime herjer.