Inklusive å intervjue begge parter grundig – og i tilnærmet lik grad. I dag har avisene ofte journalister – og i «Søgnesaken» en politisk redaktør – som oppfører seg som om de var en offisiell part i en strid. Som en slags tungvekter av en opposisjonsleder eller demokratisk valgt gruppeleder, lokalt eller på Stortinget.
Greit nok med såkalte lederartikler om store og viktige saker for land og folk, nasjonalt/regionalt/lokalt, og der avisens offisielle mening kommer fram én gang. Men å holde den reneste redaktørkampanje gående i måned etter måned, år etter år – også med en flokk journalister som stadig henter fram intervjuobjekter som formidler en overvekt av avisens eget syn på saken – er ikke lenger sunn og god journalistikk. Det har forlengst fått preg av å være «politiske influencere», som en kreativ person nylig kalte det. En avis skal i all hovedsak formidle hva den ser rundt seg. Men Fædrelandsvennen minner mer og mer om et partiorgan i en politisk ufri nasjon. Litt som Pravda eller den kubanske avisen med det utilsiktet morsomme navnet Granma.
Ja, apropos Granma og Grandma: Vi trenger definitivt ikke noen «bestemor» på Torvet til å fortelle oss hva som gagner oss i Søgne og Songdalen best.