Berget har nok følt at 1 kilometer var et mer psykologisk tilfredsstillende tall, enn de reelle 650 meterene det er fra nærmeste busstopp til det aktuelle området. Så er det jo noe med å skulle sy puter under armene, eller føttene i dette tilfellet, på ungdommen, som gir et urovekkende innblikk i hvordan Berget ser på unge mennesker. De skal altså ikke være i stand til å bruke beina litt, men må helst transporteres i godt polstrede transportmoduler fra dør til dør. For tenk om de, gud forby, måtte gå litt for å komme seg fra et sted til et annet. På brede fortau, med lyskryss og tydelig merking. Ja, nei, det går jo overhodet ikke an, altså!
Det ironiske med Bergets posisjon her, er at han selv bor et sted der skoleungdom sannsynligvis må labbe minst like langt, bare for å komme seg til skolebussen. Merkelig nok er det da, antakelsesvis, uproblematisk for bygdeungdom å måtte gå langs smale grusveier uten belysning, i snø og slaps for å delta i samfunnet. Samtidig er det altså en skandale at ungdom i og rundt sentrum må gjøre det samme for å dra på kulturskolen. I de mest svulstige ordelag hevdes det altså at prinsipper og drømmer knuses, fordi ungdommen må gjøre noe som både er miljøvennlig og helsebringende, som også pleide være ganske normalt før i tiden.
Det er en megetsigende påstand fra Berget at det må privatbil til for å benytte seg av kulturkvartalet, men den sier overhodet ingenting om byen vår. Den sier at Bergets holdninger til bilbruk og hans kunnskaper om ungdommens evner rundt bruk av apostlenes hester, står til stryk. Det blir nesten tragikomisk når man ser på samfunnsutviklingen, der stillesittingen faktisk er et problem som i fremtiden kan lede til store helseutfordringer. Jeg håper med dette at Geir Berget heller kan heie på ungdommen som velger gjøre noe positivt for seg selv, i dobbelt forstand, ved å labbe til kulturskolen for å utvikle sitt fulle potensiale.