Jeg bevegde meg forsiktig ut, gikk stille i dørene, prøvde å finne en vei der jeg kunne beholde kontakt med min familie, men det var vanskelig. Konfliktene var der, og rev meg i stykker mentalt.

En journalist fra Fædrelandsvennen fikk følge meg over en lang periode, og publiserte en artikkelserie basert på det i 2018. Jeg var anonymisert. Prisen for å bli gjenkjent var stor, jeg var ikke klar. Men jeg visste at jeg måtte si noe, fortelle.

25. Oktober 2019 stod jeg for første gang fram med fullt navn i media, jeg havnet på forsiden av Vårt Land. Dette er nå nesten tre år siden. Grunnen var den skamløse, åpenbare løgnen Jehovas vitner sendte inn til Statsforvalteren, der de for å beholde statsstøtten erklærte at familiebånd ikke berøres av en utstøtelse. At familielivet fortsetter akkurat som før.

Jeg klarte ikke bite det i meg lenger.

Siden den gangen har jeg ikke hatt noe kontakt med mine foreldre. Min egen mor sendte meg en melding om at hun verken kunne eller ville ha kontakt med en frafallen.

Det tok tre år med brevskriving, mailer, argumenter og anker inn i forvaltningen. To regjeringer, en ny lov ble vedtatt i Stortinget. Nå har Statsforvalteren konkludert to ganger, og Barne-og Familiedepartementet har avvist Jehovas vitners anke. De får ikke lenger utbetalt 17 millioner skattekroner i året fra deg og meg.

Var det verdt det? Tja, hva skal man si? Jeg vet ikke. Jeg skulle gjerne sett mammaen og pappaen min igjen. Bare vært en helt vanlig sønn, ikke et misfoster man ikke lenger vedkjenner seg.

Er det min skyld at det ble sånn?

Hvem ødela båndet mellom mor og sønn, far og sønn? Mellom bror og søster?

Jeg, fordi jeg ikke kunne leve med reglene?

Jeg, fordi jeg ikke klarte å sitte stille, holde munn og bøye hodet i skam?

Mine foreldre, som tror at Gud krever dette av dem, som i et langt liv har fått innprentet at man må velge mellom sine egne barn, og den Guden de tilber?

Eller er det religionens ledere, de som har konstruert dette spindelvevet av makt og kontroll?

Jehovas vitners ledere, som tolker Bibelen dit hen at man skal kutte all kontakt med sitt frafalne barn?

Jeg veit ikke. Jeg har ingen svar. Bare et levd liv.

Man må nesten vurdere det selv. Med sin egen samvittighet, sin egen Gud. Se på sine egne barn, og stille seg spørsmålet; Hva ville jeg gjort? Som pappa. Som forbilde. Som menneske her på jorden.

Vis meg den guden som krever at jeg ikke lenger skal være pappa til mine barn om de ikke lever opp til mine krav, og jeg vil fortelle denne guden det samme som jeg sier nå. Du er ikke min Gud. Du snakker ikke for meg.

Vis meg en religion som krever av sine medlemmer at de skal støte fra seg sine elskede barn om de hever stemmen, og jeg vil si at det er en usunn religion som skader sine egne barn.

Noen ganger må man si fra, man må heve stemmen, sette ned foten og si at ting ikke er greit. Så får det heller bli som det blir. Selv om det koster alt.

Jeg vil takke Statsforvalteren og Barne-og familiedepartementet for å ha hørt våre stemmer og trodd på oss. Det settes stor pris på.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.