Noen tanker i forhold til sykehuset i Flekkefjord

Reaksjoner omkring endring av sykehustilbud, struktur, organisering og drift av sykehus, synes for meg i stor grad å være preget av mye følelser, ulike lokale hensyn, og ikke minst kamp for å beholde noe som har vært.

Det har vært en utrolig utvikling innen sykehustjenestene med blant annet stadig mer subspesialisering og strenge kvalitetskrav som for noen synes vanskelig å innfri. Eksempel på det er utfordringer med rekruttering, kanskje spesielt for de mindre sykehusene.

Mottak av alvorlige skadde traumepasienter krever et helt annet, og mer omfattende apparat, enn det som var tidligere standard. I volum utgjør disse pasientene et fåtall. Sykehuset i Flekkefjord har ortoped i vakt som behandler blant annet bruddskader, et viktig tilbud og noe en ikke bør glemme når det er snakk om sykehusets tilbud. Ambulansetjenesten har utviklet seg fra å være «helsevesenets stebarn» til i dag å være en kunnskapsbasert og profesjonalisert tjeneste. Det er samtidig slik at ambulanseberedskapen flere steder oppleves til tider som marginal. Det skyldes både økt oppdragsmengde og derav flere samtidighetskonflikter. Dette er nasjonale utfordringer og er i det alt vesentlige knyttet til helseforetakenes økonomiske prioriteringer.

Det er mange som reagerer på at sykehuset i Flekkefjord ikke har klart å opprettholde kirurgisk akutt- og traumebehandling, i tråd med politiske vedtak (forutsatt at pasientsikkerheten kan ivaretas). Vedtak som synes for meg å være lite realistisk å kunne gjennomføre ved sykehuset i Flekkefjord. Det virker mer som politisk ønsketenking.

For meg virker det ganske naivt at lokale bedriftsledere og næringsforening synes å kunne løse sykehusets rekrutteringsutfordringer nærmest med et trylleslag. Kvikk fiks med Nordsjøturnus? Ganske utrolig, det er tydeligvis ikke vanskelig å komme med løsninger uten å ha noe som helst ansvar for drift og personell.

Lokale bedriftsledere og andre peker på viktigheten av å få på plass den omtalte beredskapen, for å sikre nærhet til tilbudet. Det virker noe søkt å vise til at sykehusets tilbud innen kirurgisk akutt- og traumebehandling vil påvirke rekruttering og fremtidige etableringer i området.

Er nærhet til denne beredskapen særlig viktig for virksomhetene i og omkring Flekkefjord, mens vi som bor og jobber andre steder, eksempelvis Lyngdal, greit kan leve med lengre avstand til sykehus?

Da den kirurgiske akuttberedskapen ble avviklet ved sykehusene i Farsund og Mandal, var det ikke mangel på spådommer og bekymringer for alle som ville lide og dø, unødvendig, som følge av at pasientene måtte til Flekkefjord eller Kristiansand. Jeg er usikker på i hvilken grad spådommene slo til.

Jeg oppfatter at flere som «kjemper» sykehusets sak har en tendens til forenklinger av de utfordringene sykehusets ledelser strir med. I leserinnlegg kan det nesten synes som om å lede brannbilproduksjon kan sammenlignes med sykehusdrift. Ganske utrolig sammenligning dersom det var slik ment.

Jeg synes en skal være varsom med å dramatisere og operere med verstefalltenkning, hva angår liv og helse. Det skaper unødvendig usikkerhet og uro blant befolkningen.

De fleste av oss ønsker nok å komme til det sykehuset med best kapasitet, bredest kompetanse og erfaring når det virkelig gjelder, selv om transporten tar noe lengre tid.

Jeg regner ikke med at avstanden (eksempelvis) fra Hovden til sykehus er i tankene når tusenvis av kystbefolkningen reiser på vinter- og påskeferie, selv om avstanden er betraktelig lengre enn mellom eksempelvis Flekkefjord og Stavanger/Kristiansand.

Hva med syke barn? Det synes ikke å være bekymringer i forhold til at syke barn må til Kristiansand, da er kanskje ikke nærhet så viktig. Hmm.

Det virker som næringsforeningen ser seg selv som sykehusets «frelser» som kan utrette «under». Jeg synes lokale bedrifter og næringsforeningen bør konsentrere seg om det som er deres naturlige oppgaver. Politikernes valgkamp vil sikkert også øke oppmerksomheten og overby hverandre i forhold til sykehuset i Flekkefjord.

Jeg håper sykehusets ledelse sammen med de tillitsvalgte får arbeidsro uten hele tiden å bli møtt med mistro og urealistiske krav.

Sykehusansatte i Flekkefjord har i mange år levd med betydelig usikkerhet, gjentatte utredninger og prosesser som har vært svært krevende.

Jeg håper sykehuset i Flekkefjord kan fortsette med de gode tilbudene som er i dag, og at sykehuset får på plass en god modell med tilpasset kirurgisk virksomhet. En modell som kan være attraktiv for rekruttering av personell, gi ro og stabilitet for de ansatte, og ikke minst være til nytte for befolkningen i Lister og pasienter fra andre områder.