Hva hvis jeg fortalte deg at det er mange mennesker som kun vil høre det motsatte. Som drømmer om å være en alminnelig, normal og usynlig person som blandes inn med alle andre. Hverdagsrasisme kan være uten intensjonen om å krenke. Det kan være så diskré at de fleste ikke vil tenke på det som rasisme, men det betyr ikke at det er mindre alvorlig.
Hvis man skulle sammenligne rasismen i verden i dag, i forhold til for 30 år siden, er det allerede en stor forbedring. Det er mange bevegelser som retter lyset mot rasisme, som «black lives matter». Jeg personlig kan ikke si at jeg har opplevd en stor rasistisk handling. Jeg har aldri opplevd at noen skjeller meg ut på butikken og forteller meg at jeg må «dra tilbake til landet mitt».
Men noe jeg har opplevd, som jeg kan love deg at din kompis eller kollega også har opplevd, er hverdagsrasisme.
Det finnes overalt, i klasserommet, i arbeidslivet og på butikken på hjørnet av gata. Hverdagsrasisme kan komme smått og brått, men det vil ikke påvirke deg så mye at du går hjem og griner av det. Det kan komme i små regndråper. Når du kjenner en liten dråpe, vil det påvirke deg i det øyeblikket, men ikke resten av dagen din.
Men plutselig ender du opp med en hel bøtte av regndråpene. Plutselig ser du deg i speilet og du er søkkvåt av disse regndråpene.
Det er mange av de uhyggelige minnene som har skjedd på skolen, som for eksempel da guttene i klassen ropte ut «Ching chong, ling ling» bare fordi de så en asiater på skjermen. Der de lo høyt og så bak på meg, selv om asiateren på skjermen ikke var fra samme land som meg engang. Det var da frykten for KRLE startet. Jeg så han ene somalieren i klassen le, så lurte jeg på om han lo fordi han syntes dette var morsomt, eller fordi han var glad det ikke var ham de lo av.
Mat og helse-læreren spurte klassen «hvem spiser potet til middag?». Alle rakk opp hånda, utenat meg. For så å spørre «hvem her spiser ris til middag?». Da var det bare jeg som rakk opp hånda. Dette var ikke rasistisk, det var bare sånn det var. Vi spiser ris til middag og det er bare fakta.
Men, den lille 12 år gamle meg syntes ikke det var noe gøy å skille seg ut. Kanskje det var derfor jeg maste om brødskive til niste istedenfor middagsrestene.
Så jeg skulle slippe spørsmålene og de stirrende øynene da jeg åpnet opp nistepakka og det var lilla ris, et annerledes type kjøtt og en hvit bolle som luktet rart i den.
De fleste flerkulturelle mennesker opplever hverdagsrasisme i form av stereotypier. Det er flere ganger jeg har opplevd at vennene mine ba meg løse matteoppgavene fordi jeg har asiatisk bakgrunn.
Folk skjønte ikke hvordan jeg ikke fikk 6 i matte, fordi det er i «genene» mine.
Jeg drømmer om en hverdag der jeg ikke er redd for om huset mitt lukter soyasaus og fiskesaus. Der jeg ikke frykter at mine etnisk norske venner skal komme hjem til meg og tenke «oi, her lukter det rart».
Når jeg møter nye mennesker, skulle jeg ønske at etternavnet mitt ikke var et samtaletema, at etternavnet mitt ikke sto streket under med en rød strek. Jeg skulle ønske at etternavnet mitt ikke må bli uttalt feil fem ganger. Og at opprop av navn i klasserommet ikke trenger å være en av mine frykter.
Jeg skulle ønske at min etnisitet ikke blir «fetished» av gutter. En hverdag der gutter ikke spør eksen min om ryktene de har hørt stemmer, at asiatere har trangere fitte.
Da jeg gikk inn i mitt første ordentlige forhold, skulle jeg aldri tro at rasisme preget meg der også. Familien hans var rasistisk. Han fortalte meg at de satt og lo og lagde vitser om asiatere, han fortalte meg dette med et smil og trodde ikke at det var noe galt i det.
«Du ser ikke typisk asiatisk ut, du har større øyne og fine lepper», da han fortalte meg dette, tok jeg det som et kompliment. Men da jeg gikk hjem og tenkte på det, lurte jeg på om det virkelig var et kompliment og ikke se «typisk asiatisk» ut. Hva er galt med å se «typisk asiatisk» ut?
Jeg skulle ønske jeg kunne være like stolt av bakgrunnen min, som venninna mi er. Jeg skulle ønske jeg var stolt av språket mitt, håret mitt, øynene mine, vippene mine, hudfargen min og kulturen min. Og ikke være flau over å snakke vietnamesisk med bestemora mi i offentligheten.
Jeg drømmer om en hverdag der jeg, mine flerkulturelle venner, mine kusiner og fettere ikke trenger å drømme om å hete Emma, Daniel, Tuva og Fredrik, og ha Hansen, Olsen, Nilsen og Pedersen som etternavn. En hverdag der vi ikke trenger å drømme om å ha gyllent blondt hår, blå øyne og spise poteter til middag. En hverdag der vi ikke drømmer om å være en alminnelig, normal og usynlig person som blandes inn med alle andre.