Men dersom det ikke finnes vilje, så fins det heller ikke løsning.
Odd Karsten Tveit sin bok «Palestina. Israels ran, vårt svik» vitner om mange forbrytelser som er begått mot palestinerne i mange tiår. Det som befolkningen i dag utsettes for gjennom israelsk bombing i Gaza utgjør mer i omfang enn det som israelerne selv ble utsatt for gjennom det overraskende angrepet fra Hamas.
Men den måten som dette angrepet skjedde på peker seg ut som en notorisk forbrytelse ut fra at det var i selve sin intensjon rettet mot helt uskyldige menneskers liv. En må derfor fordømme slike handlinger.
Når en unnlater å gjøre det, forsøker å bortforklare det, veier det opp mot andre ting som skjer eller se det som et slags nødvendig onde i noe som skulle være en frigjøringskamp, da begår man en skammelig stor feil. En blir nødt til å gå åpent i rette med alle som gjør det, og for min del gjelder det at jeg må åpent gå i rette med ledelsen i mitt eget parti, NKP.
Det fins normer en ikke kommer utenom. Det er en betydelig forskjell på en krigsmann som dreper mange sivile i et angrep som i sin intensjon var rettet mot et militært mål, og en krigsmann som bevisst går etter sivile liv, barn som voksne. Det er bare den sistnevnte som helt klart må ses som en krigsforbryter.
Vår samtid og nære historie er et blodbad uten like og en orgie i urettferdighet som maner til kamp for en bedre fremtid. Kommunistene vil alltid stå fremst i denne kampen. Noen ganger begås det feil. Og her må en si høyt i fra.