Jeg er lærer og veldig glad i jobben min. Iblant er jeg heldig og møter på «gamle» elever. Det varmer alltid litt ekstra å møte noen av dem som trengte noen ekstra heia-rop på veien, og som fikk det – og som dermed klarte løpet og faktisk kom helt i mål.

For et par tiår siden hadde en av førsteklassingene spesielle utfordringer som førte til behov for «full dekning» – altså var det nødvendig at eleven fikk ekstra oppfølging fra pedagog/assistent hele skoledagen. Hele uka. Hele året. År etter år. I 10 år. Det er klart at dette kostet samfunnet en god del lønnsutgifter. Burde vi heller ha «spart» disse utgiftene? Eller var det verdt det?

Rent menneskelig var det selvsagt verdt det. En mulighet til et godt og meningsfullt skoleløp – etterfulgt av et liv med mange muligheter. For meg som lærer er dette selvfølgelig det aller viktigste.

Men rent kynisk samfunnsøkonomisk, var det riktig å ta seg råd til det? Her stusser jeg virkelig over dagens skolekutt: All denne ekstra oppfølgingen førte nemlig til at eleven klarte seg godt, og helt uten videre hjelpetiltak fikk seg både utdannelse og jobb. Vedkommende trenger (tross sine utfordringer) ikke lenger noen form for støtteordninger, men klarer seg helt selv, tjener godt, betaler sin skatt og betaler dermed samfunnet tilbake alle «ekstra-kostnadene» som var helt nødvendige gjennom grunnskolen. Med god rente!

Jeg frykter at denne eleven ikke ville fått samme oppfølging med dagens skoleøkonomi, noe som høyst sannsynlig ville ført til behov for hjelp fra samfunnet gjennom hele voksenlivet. Dette ville helt klart ha kostet samfunnet mye, mye mer. Og dette er bare ett enkelt av utallige eksempler på mennesker som gjennom ekstra oppfølging på skolen har fått økt livskvalitet og i tillegg blitt gode bidragsytere rent økonomisk i samfunnet. Det lønner seg nemlig å legge ressurser i en god grunnmur. Med stadig færre lærere og fagarbeidere i klasserommene har vi utvilsomt mye «reparasjonsarbeid» foran oss i årene som kommer. Skal vi virkelig ta oss råd til dette?