Ikke «oss og de»

Og hvordan vi kan nå en nullvisjon.

Aller helst skulle vi sluppet å ha denne konferansen, og jeg har mange ganger holdt på å løpe ut av salen for å se snøen regne bort, telle vårtegn eller tenke på noe annet hyggelig. Slik det sikkert er for alle i hjelpeapparatet som ofte møter dette temaet.

Det er en heftig dag med mange triggere, en dag for å være raus mot seg selv og de som sitter på sida. Men det er her vi må starte for å finne løsningene. Og det må ofte gjøre vondt før det kan bli bedre.

Noe av det som sitter igjen etter denne dagen, er hvordan at vi må slutte å tenke at vold og overgrep handler om “oss og de andre”. Ofte snakker vi om “disse barna”.

Men vi som sitter her, vi som har jobber og funksjoner i skoler og barnehager og helsevesen og politikk, har jo også vært disse barna. Vi er foreldre, søsken, barn, partner og venner til disse barna.

Anna Luise Kirkengen viser til forskning som sier at globalt sett, utsettes halvparten av verdens barn daglig for vold. Halvparten!

Og så tenker vi at det sikkert er snakk om mindre utviklede land enn Norge. At det skjer i lukkede og sterkt patriarkalske samfunn.

Men da må vi gjøre noe med vår forståelse av hva vold er. For vold er ikke bare slag og spark. Frihetsberøvelse er ikke bare en fremmedartet æreskultur. Overgrep er ikke bare et gjennomført samleie med et høylytt “nei”.

Hele 11 prosent av kvinner og 3 prosent av menn utsettes for alvorlig partnervold. Så mye som 21 prosent av barn og unge har opplevd fysisk vold fra minst en av foreldrene. Samtidig som de ofte er vitne til vold mellom foreldrene, noe som er et overgrep i seg selv.

Vold og overgrep er synlige - og kanskje aller mest usynlige - i mange former og varianter. Vi bruker ofte utvendige markører for å måle det som egentlig er en opplevd virkelighet som kommuniseres i mange former.

Heldigvis skjer det gradvis noe med vår forståelse av hva vold er og hvordan det påvirker oss. Det snakkes mer og mer om psykisk vold og hvordan den påvirker oss. Men også økonomisk vold, materiell vold og latent vold er begreper vi må ha et bevisst forhold til, for ikke å snakke om hvordan tvang og maktmisbruk fra det offentlige også er former for overgrep.

Ofte utsettes vi for vold uten å vite det. Vi normaliserer det unormale for å overleve. Vi legger lokk på virkeligheten og spiller skuespill for at ingen skal avsløre hemmeligheter vi ikke er klare for å avsløre for oss selv en gang.

Og vi mangler språket for å uttrykke det, og kanskje mest hva språket inneholder. Hva er nettovergrep, liksom? Hva er incest? Hva er mobbing? Når blir tvang? Hva er kontroll, og hva er omsorg?

Når bikker det over til å bli disse merkelappene som vi har møtt hele livet igjennom, men alle utsatte har et veldig personlig forhold til? Hva er “nære relasjoner” liksom? Når er vi nære nok?

Når vi bare tar med de aller nærmeste, anslår Menon Economics at det koster 92,7 milliarder i året i tapt liv og helse, produktivitet og offentlig og privat ressursbruk. Tar vi med neste relasjonsledd øker kostnadene tilsvarende.

I dag har vi fått beskrevet hvordan det påvirker oss på cellenivå når vi utsettes for langvarig stress. Og at det som stresser oss mest, er den avmakten vi opplever når vi ligger under andre menneskers kontroll.

Det er dette vi må gå inn i.

Når har vi tjenester som tilbyr det vi trenger, og ikke bare det vi allerede har lett tilgjengelig?

Vi må se hvordan vi kan redusere stress og bryte kjeden av skadevirkninger som manglende frihet fører til. Vi må skjerpe innsatsen for å styrke familier i krise, ikke minst i overgangen til å bli foreldre, og familier som står i nok fra før. Og som denne konferansen handler om: Vi må jobbe helhetlig på tvers.

Dette er ikke et bare kvinneproblem. Eller et offentlig problem. Eller noe som skjer bak lukkede dører hjemme. Eller bare i skolegården. Det handler ikke om “de andre”. Det er et samfunnsproblem.

Det handler om OSS.