Det er så urettferdig. Mange av barna våkner ikke opp igjen. Det fortsetter å skje. Time for time. De uskyldige barna blir frarøvet en barndom. En barndom som nå er fylt med traumer, død, sorg og smerte. Barna på Gaza er nå en fortapt generasjon. Barna på Gaza opplever et inferno. Et inferno uten like. Jeg har sett bilder og videoer, og lest reportasjer som har vært så hjerteskjærende at jeg enda mangler ord. Jeg er så redd, og samtidig så urolig. Stum og sinna. Trøtt og sliten. Uroen i kroppen kjennes hver dag. Jeg er så urolig for at verden ikke stopper det massedrapet som skjer mot barna på Gaza.
La det være klart: De angrepene Hamas utførte mot Israel den 7. oktober er intet annet enn et terrorangrep. Det er et angrep som utelukkende er gjort for å terrorisere og skape frykt hos den israelske befolkningen. Det var ikke barna av Gaza som stod bak dette. Det var ikke barna av Gaza som planla eller utførte dette grusomme angrepet, men det er de som nå betaler den høye prisen.
Det var ikke barna av Gaza som planla eller utførte dette grusomme angrepet, men det er de som nå betaler den høye prisen.
Det er en krevende øvelse å forklare humanitærretten på en enkel måte. Partene i enhver konflikt fortjener uansett at vi gjør et hederlig forsøk. En hver part som blir angrepet, har rett til å forsvare seg. Punktum. Et forsvar må uansett gjøres i henhold til de prinsippene som gjelder i humanitærretten. Humanitærretten er det regelverket vi har for å skåne sivile og hindre sivile tap. Militære mål kan angripes, men barna på Gaza er ikke militære mål. Brudd på disse reglene må fordømmes, og ikke svares med heiarop.
Derfor er det ekstra sårt å se lite nyanserte innlegg på Fædrelandsvennens debattsider, slik som det fra jussprofessor Tor-Inge Harbo. Et innlegg som glorifiserer krigsmaskinen Israel, og i stor grad er basert på professorens subjektive synspunkter. Harbo har utelukkende fokus på at Hamas må tilintetgjøres. Hvem er det det siktes til her – er det tankegodset, hamaslederne, soldatene eller den politiske fløyen i Hamas? Videre har Harbo fokus på de militære målene som bombes. Det er i og for seg greit.
Det som ikke er greit, er at slike subjektive synspunkter forenkler en svært komplisert situasjon. Barna på Gaza lever i en sildetønne. Området er så tett befolket at professor Harbo burde forstå at det er umulig å snakke om militære mål, uten å ta inn over seg hvor store de enorme tapene er. Det er barna som lider. Det er ikke Hamas. Barnesoverommene på Gaza ligger nå under tonnevis med betong. Barna på sykehusene sørger over at mamma ligger død på naborommet. Barneskrikene er ikke til å misforstå. Dette er hverken proporsjonalt eller forsvarskrig, Harbo. Det er regelrette drap.