Av og til kommer sjåføren til å miste oversikten i et kaotisk trafikkbilde. Av og til kommer den myke trafikanten til å drømme seg bort slik at han eller hun krysser gangfeltet bittelitt for tidlig eller bittelitt for sent. Det kommer til å skje igjen og igjen at de to møtes. Hver gang taper den myke trafikanten i møtet med det tunge kjøretøyet.

Om du er foreldre til et barn med utrygg skolevei, føler du helt sikkert en vond klump i magen når du tenker på å sende barnet ut til bilene. Kanskje føles det bedre om du kjører barnet til skolen, bare denne uka, bare denne måneden?

Slik bør det ikke være.

La oss ikke skjerme barna fra det som er en av få frisoner fra voksne. Det å gå eller sykle til skolen er begynnelsen på en god vane der barn på egenhånd kan oppdage verden og våren og andre mennesker. Det bør ikke bli sånn at barna skjermes, mens bilene får fortsette.

La oss stille spørsmålet: Hvordan har det blitt slik at tunge kjøretøy får lov til å brøyte seg gjennom nabolag med 50 km/t?

Vi vet at risikoen for at liv går tapt reduseres fra 80 til 10 prosent om farten reduseres med 20 km/t. Hvordan har det blitt slik at de ekstra innsparte minuttene prioriteres over barns skolevei, foreldrenes følelse av at barna er trygge, men også over nabolagets mulighet til å sitte i hagene, sove med vinduet oppe, sette seg på et fredelig hjørne for å hilse på naboene. Eller som en forlengelse – skape et nabolag og en bedre livskvalitet for dem som bor der?

Hva om fartsgrensa i byer og tettbygde strøk i Norge ble endret til 30 km/t som standard?

Da ville et lass av folk valgt sykkelen, heller enn bilen! Da ville kryssene blitt bedre og tryggere. Da ville kaféer og små butikker sprette opp langs traseene. Da ville byene blitt gode steder å bo i, da!

Det er nettopp 30 km/t som er kampsaken til Syklistenes Landsforening i år.

Innlegget er forkortet. Red.