Men vi i Norges Kommunistiske Parti (NKP) deler ikke de andre partienes ensidige syn på årsaksforholdet og heller ikke de mål som Norge, som et imperialistisk land, setter seg.

Det kan klart dokumenteres at NATO-landene, særlig USA og Storbritannia, har spilt en pådriverrolle i det å skjerpe situasjonen mellom Russland og Ukraina. Vi mener målet er en imperialistisk visjon om å svekke Russland og styrke det hegemoni som NATO ønsker seg; en såkalt «regelstyrt» verden der de selv skal bestemme spillereglene.

Vårt parti ønsker en stopp i krigshandlingen hurtigst mulig og forhandlinger om en løsning der begge parter må bidra. Vi hilser velkommen Kinas Kommunistiske Parti og dets initiativ for å bidra til å stanse krigen.

Vi har ingen tillit til hverken Arbeiderpartiet eller Høyre, som veksler om å stå i spissen for norsk utenrikspolitikk. Vår hilsen til Jens Stoltenberg må være: Vi deler ikke dine visjoner. Vi deler ikke dine verdier.

Vi støtter heller ikke president Putin. Men vi ser det slik at ønsket om å knuse Putin er et ønske om samtidig å gjøre Russland til et offer for vestlig imperialisme og russerne til en pariakaste i verden. Mens en avis som «Klassekampen» med store ord vil bekjempe rasisme, lar de trykke rene hetsartikler, ikke mot Putin først og fremst, men mot russere i sin alminnelighet.

Lydig innordner partier som SV og Rødt seg under Arbeiderpartiets paraply som pådriverpartier i dens nærhet. Ved å støtte opp om våpen til en krigførende part så gjør de seg medskyldige i en farlig utvikling der militarisme og krig blir en faktisk ledetråd. Arbeiderpartiet leder an og de to andre partiene dilter etter.

Hyklerisk stiller militaristiske partier og politikere seg i spissen for å redde klimaet. Men det fortier helt bevisst hvordan opprustning, krigsforberedelse fører til enorme klimakonsekvenser og ødeleggelse av miljøet. Så burde en forstå at en større krig vil være en klima- og miljøkatastrofe på alle mulige måter. Da er ikke klokken fem på 12. Da er den definitivt over 12.

Akkurat som den virkelige venstresiden (spartakistene i Tyskland f. eks.) tok opp kampen mot krigen fra 1914, må kommunister reise fanen for fredens sak, ikke gjennom en ynkelig pasifisme, men gjennom en klassekamp mot storkapitalister og krigsherrer, enten disse befinner seg i utland eller innland.