Det er ingen som er politisk ansvarlig for eldrebølgen. Kom den helt av seg selv?
I diskusjoner om innovasjon diskuteres det om eldrebølgen vil påvirke innovasjonsutviklingen i tiden framover. Når vi nå vet at mye i samfunnet vårt har blitt så mye mer komplekst enn det var før, så er vi trolig nødt til å lære oss både å tenke nytt og å jobbe på nye måter. Tiden er inne for å flytte diskusjonsfokuset fra eldrebølgen til unge uføre-bølgen.
Statistikken viser klart og tydelig at det ikke er antallet eldre som skal være pekepinnen på hvor mange i yrkesaktiv alder som skal bidra til å bygge Norge og opprettholde velferdsstaten. Når vi ser på noe av samfunnsutviklingen og leser nyheter, så ser vi at flere unge sliter med tilpasninger til samfunnet og at selvmordsstatistikken øker blant de unge. Dette sistnevnte hører vi ikke mye om, men dette skjer uten at nyhetene dekker dette av helsemessige årsaker for allmennheten.
Vi hører samtidig også en del om at de eldre ønsker å jobbe for å bidra til noe samfunnsnyttig etter at de er gått over i sin pensjonisttid i kommunen vår.
Mange av de eldre er fra før mye engasjert i frivilligheten, men ønsker mer engasjement i flere tilfeller.
Vi vet alle at det er det menneskelige, samtaler og gode relasjoner det dreier seg om når de unge sliter. Når mange unge i Kristiansand sliter med livet, må dette tas på større alvor, tenker jeg. Kan eldre bidra med sitt frivillige engasjement og arbeid til at unge uføre ikke utvikler seg til et definert samfunnsfenomen som utfordrer velferdsstaten i de årene framover?
Eldre og unge var mer sammen før, og de unge kunne lære noe. De jobbet på gården sammen, hjalp hverandre og måtte bidra mer.
Etablering av flere arenaer for samspill mellom generasjoner er en ny måte å tenke på for å løse framtidens utfordringer i forhold til bedre psykisk helse og arbeidsdeltakelse i kommunen vår. Dette er noe vi bør se på og utfordre oss selv og våre politikere på.