I kronikken «Lærerne og lærerutdanningen er god nok» kritiserer Eva Haldammen og Kristin Endresen-Maharaj Utdanningsforbundet for å bidra til å skape et negativt bilde av lærerutdanningen og læreres arbeidsvilkår. Jeg forstår at kommunikasjonen om lønn og arbeidsvilkår i skolen kan oppfattes som en elendighetsbeskrivelse.

Utdanningsforbundet er en organisasjon med to bein, vi er både en profesjonsorganisasjon og en fagforening. Vi er forpliktet til å jobbe for våre medlemmers lønns- og arbeidsvilkår.

Karianne Sørtveit. Foto: Kjartan Bjelland

Vi kan ikke sitte stille i båten når rapporter viser en klar tendens: lærere taper terreng i lønnsutviklingen. Vi sier klart ifra om dette, fordi vi vet at lønn spiller inn når unge velger yrkesretning. Dette handler også om å rekruttere og beholde lærere, noe som er viktig for en profesjonsorganisasjon.

Utdanningsforbundet arbeider for at barn, unge og voksne får et kvalitativt godt og etisk forsvarlig opplæringstilbud. Arbeidet for å styrke profesjonen er derfor viktig. Læreryrkets anseelse bygges både gjennom god yrkespraksis og en grunnutdanning som har god kvalitet og er attraktiv. Når vi kjemper for ressurser til å gi et godt tilbud til barn og unge, er det profesjonsstemmen vi bruker. De to beina går som oftest i samme retning.

Vi vet veldig godt at lærere som står i klasserommet, gjør en god jobb og har en svært viktig oppgave i samfunnet og i barns liv. Men jeg syns det er vanskelig å se hva som er alternativet til å påpeke faktiske forhold som bør endres. Jeg er enig med dere i at lærerne er gode nok. Lærere må bli framsnakket og verdsatt mer. Vi snakker ikke ned verken skolen, lærerne eller lærerutdanningen.

Tvert i mot har vi gjennom forrige lønnsoppgjør, gang på gang pekt på nødvendigheten av lærerutdanning for å løse den komplekse lærergjerningen. Og vi har like ofte påpekt at vår motpart ikke tar denne kompetansen på stort nok alvor. Noen lærerutdannere har også sluttet seg til kritikken av KS, som tilsynelatende mener at det ikke er nødvendig med en lærerutdanning for å undervise. Det er derfor viktig at vi står sammen om nødvendigheten av en god lærerutdanning. KS deler heller ikke vårt syn på at det er verken lærermangel eller et rekrutteringsproblem.

Forfatterne påstår at lærere er den eneste gruppen av profesjonsutdannede som snakker ned sin egen utdanning. Jeg kan ikke helt forstå dette. Selvsagt snakker leger, sykepleiere og tannleger også om viktigheten av å satse på fastlegetjenesten, sykehusene eller på folks tannhelse. Selvsagt peker disse profesjonsgruppene på mangler ved den tjenesten de skal forvalte. Det skulle bare mangle. Det er profesjonens oppgave å bidra til at offentligheten får et sannferdig inntrykk av hva som skal til for å bedre tjenesten.

Det er profesjonens oppgave å bidra til at offentligheten får et sannferdig inntrykk av hva som skal til for å bedre tjenesten.

Jeg tror at det også i lærerutdanningen er forhold som bør bli bedre, og dette må vi også ta opp til diskusjon.

Studiebarometeret, en spørreundersøkelse for studentene, viser at studentene ønsker endringer – og at mange ønsker mer praksis. Jeg vil nok mene at det å diskutere dette, heller ikke er en svartmaling av lærerutdanningen.

Jeg tror at både lærerutdanning og skole kan bli bedre. Jeg tror ikke at det å feie svakhetene under teppet, er løsningen for å rekruttere flere studenter til lærerutdanningene. Vi må ha opplyste og gode debatter om både styrker og svakheter ved skolen og ved lærerutdanningene. I det lange løp tror jeg at det er dette som vil bidra til å rekruttere studenter og beholde lærere i skolen.