Jeg har ventet siden jeg var 12 år. Jeg venter på en framtid, venter til jeg er trygg og føler meg helt hjemme. Med livet på vent så har jeg lært et nytt språk, en ny kultur og har fått meg mange gode venner, med håp om at jeg får være her. Der jeg føler er hjem.

Jeg er fra Afghanistan, men på grunn av krig så flyttet foreldrene mine til Pakistan. De har vært i begge land siden vi bodde i Pakistan, mens de hadde jobb i Afghanistan. Derfor er etnisiteten vår uavklart for staten. De tror vi er pakistanere.

Fra jeg var 12 år, har jeg derfor kjempet for etnisiteten min, og om hvor jeg er fra. Er jeg fra der jeg kjenner til, den kulturen, språket og nasjonalsangen eller fra der den norske stat mener jeg er fra?

Hele livet mitt har jeg vært en immigrant, der jeg ikke har passet inn.

Innvandringspolitikk påvirker barna mest. Et barn blir fortere vant til miljøet barnet bor i.

Som barn har jeg lært språket, kulturen og samfunnslivet fortere enn foreldrene mine. Og nå kommer det plutselig et spørsmålstegn: Er du er en del av det miljøet du er i, eller ikke? Da kommer de tankene om hva hvis jeg mister det? Hva hvis jeg ikke har det mer?

Hele livet mitt har jeg vært en immigrant, der jeg ikke har passet inn.

Spesielt så er jeg bekymret for min utdanning. Jeg kommer fra et land der jenter ikke får lov til å gå på skole, til et land der utdanning er en mulighet som alle har rett til.

Den følelsen av at jeg skal miste den muligheten har alltid bekymret meg. Det er alltid et spørsmålstegn om hvor er hjem, hvor er det jeg tilhører til.

Asylsøkeres liv er bokstavelig talt satt på vent. Venter på en framtid, venter på et liv. Mange innvandrere forlater landet sitt, der de føler tilhørighet, til et helt ukjent sted for å finne et bedre liv.

Mange av dem aksepterer norsk kultur, språk og samfunnsliv og har et medborgerskap, men ikke statsborgerskap. De er en del av samfunnet, men i motsetning til majoritetsbefolkningen står de uten en framtid.

Jeg håper alt vi venter på kommer til slutt, og at vi kommer fram til målet vårt. Om det er å møte venner, ta bussen eller være på et sted der du hører til.