I 2021 var det 658 mennesker som tok sitt eget liv, og igjen sitter 658 familier i fortvilelse, sinne og sorg. Av disse 658 var 482 menn eller gutter. Samtidig viser statistikken at det blir registrert 6000 selvmordsforsøk, og i denne kategorien er kvinner og jenter overrepresentert.

Dette fyller meg som enkeltindivid med tristhet, sinne og frustrasjon. Statistikken på selvmord har vært noe dynamisk siden 1990, og menn utgjør en stor andel av disse. Hvordan har vi kommet hit? Gjennomsnittlig utgjør dette nesten 2 selvmord om dagen her i Norge, og det er en høyst reell og en av de største folkehelseutfordringene vi har i samfunnet.

Vi må åpne øynene, og stille oss kritiske til hva vi som enkeltpersoner, offentlige instanser og som samfunn kan gjøre bedre. For dette er langt ifra godt nok. Lite kan gjøre så mye, og vi kan alle være med på å utgjøre en forskjell både for fremmede eller i nær omkrets. Jeg går nå på Grunnskolelærerutdanning 5-10 ved Universitetet i Agder, og i en samtale med en venninne så snakket vi om hvor lite fysisk og psykisk helse er likestilt i samfunnet. Vi har kommet et stykke, men veien er fortsatt lang å gå.

Dersom jeg skulle ha fått kreft, ville det blitt satt i gang med konsultasjoner og behandlinger fortløpende. Ingen tid å miste, for fysiske sykdommer som kreft kan være uforutsigbare og potensielt dødelig, og krever umiddelbar oppmerksomhet. Velferdsstaten på sitt beste.

Men hva om det skulle oppstå en krise i livet mitt? Eller jeg hadde levd store deler av livet mitt med psykiske lidelser/utfordringer? Og hodet er betont med mørke og dystre tanker, og kanskje selvmordstanker? Psykiske lidelser/utfordringer kan også være dødelige, det ser vi på statistikken.

Ofte kan disse årsakene være sammensatte, men hvorfor er det flere mennesker som står i kø over en lengre periode for å få hjelp til å mestre sin psykiske helse? Og hvor svikter det? Kan en virkelig si at fysisk og psykisk helse er likestilt? Eller ønsker vi bare å tro det?

Samtidig overhører en stadig og leser i mediene at det er «trendy» å være psykisk syk, og at det er et rop om desperat oppmerksomhet dersom en står frem med det. Nettopp slike holdninger kan bidra til å gjøre det vanskeligere å snakke om psykiske lidelser eller problemer. Kanskje lar en være for å unngå å bli stemplet som «oppmerksomhetssyk», «desperat» eller «overdrivende» (enkelte utsagn jeg har hørt i denne saken).

En av grunnene til at vi snakker mer om det er nettopp fordi en aktivt prøver å likestille det psykiske med det fysiske, og at terskelen er lavere (ikke så lav som ønskelig) enn for flere år siden. Jeg tar meg selv i å klage og si ifra hvis jeg har vondt i magen, og det er jo overraskende lett, siden det gjør vi vel alle en gang i blant? Men hvorfor er det ikke like lett å si ifra om en har vonde tanker og følelser som tynger hverdagen og livet?

Hver enkelt er umistelig. Vi må tørre å snakke om det som er det aller mørkeste og mest ubehagelige, og vi må tørre å stå i ubehaget og våge å spørre. Samtidig må vi belære samfunnet om alle livets opp- og nedturer, og at det finnes hjelp på ulike nivåer. Så klisjé det er å si, så kommer det alltid sol etter regnet. Sammen kan vi redde liv, og sammen kan vi utgjøre en forskjell.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.