Dette må overfor villedede lesere rettes opp.
Ifølge regjeringen skal alle kommuner kunne tilby sine innbyggere gode tjenester. For å få dette til på en effektiv og rasjonell måte bør man på noen tjeneste- og administrative områder ty til samarbeid med andre kommuner. Alle kommunene i Norge benytter seg av IKSer for å produsere gode tjenester til innbyggernes beste. Vi har en god og vellykket tradisjon om dette samarbeidet her sør, men et vellykket samarbeide fordrer velvilje. Nytt fra storkommune-forkjemperne er den fordekte trusselen om at Kristiansand muligens ikke vil samarbeide med Søgne og Songdalen etter en eventuell kommunedeling. Vil dere ikke så skal dere!
Vi har faktisk ingen tro på at noe slikt kan komme til å skje. For det første er IKSer en vinn-vinn situasjon for alle kommuner som deltar. Det er helt feil slik bla. Gjellestad og Riseng kommuniserer mellom linjene at IKSer nærmest er som gaver å regne fra den største deltakeren til de mindre. Den enkelte kommune betaler sin fair-share av kostnadene målt opp mot hvor mange innbyggere den har og hvor stort uttaket av tjenestene er. For det andre ville det være både helt nytt og enestående i norsk sammenheng å trekke inn manglende vilje og tvil om kommunalt samarbeid i en oppløsningsdebatt.
Vi kan vanskelig se hvordan mer politisk kontroll med disse tjenesteområdene på noen som helst måte kan veie opp for tapet av politisk kontroll med egne budsjetter og kommune.
Bystyret i Kristiansand har riktignok gjort flere merkelige manøvrer i sitt forsøk på å unndra seg folkeviljen i Søgne og Songdalen. Men det er tvilsomt juridisk opp mot kommuneloven i tillegg til at det vil avsløre en moralsk brist som vi ikke tror finnes i bystyret. Et slikt bakteppe for eventuelt samarbeid vil også være et klart brudd på den rettsbaserte orden som både det norske og internasjonale samfunnet for øvrig er tuftet på. I vestlige demokratier er det nemlig ikke den største og sterkestes rett som skal gjelde. Opp gjennom historien har det med jevne mellomrom dukket opp noen som mener at akkurat deres behov og meninger er mer verdt enn andres. Alle disse har før eller siden feilet!
Svekker interkommunale samarbeid demokratiet?
I kronikken til Gjellestad og Riseng hevdes det at «IKS-samarbeidene svekker demokratiet». Her er de i beste fall upresise.
Stordriftsfordeler kan selvsagt høstes i en liten organisasjon eller driftsenhet ved å samarbeide med andre. Forskning viser at så snart en organisasjon overstiger «kritisk størrelse» øker kostnadene til flere ledernivåer og byråkrati tilsvarende det man sparer på stordriftsfordeler. Store og uoversiktlige organisasjoner er nemlig helt avhengige av en mer regelbunden og byråkratisk driftsform for å ha kontroll med enhetene og egen drift. Organisasjonen i Søgne var mindre og mer oversiktlig enn i storkommunen. Korte linjer mellom topp og bunn. Enhetene kunne enkelt, på en ubyråkratisk måte, samarbeide med hverandre på tvers av sektorene. Organisasjonen var ikke større enn at vanlige ansatte ofte kunne spise lunsj med sjefen sin. Slikt gir samhold, effektivitet, lavt sykefravær og kanskje viktigst av alt gode og mer skreddersydde tjenester til innbyggerne. Forskning viser at innbyggere i store kommuner er mindre fornøyde med tjenestene enn i mindre og mellomstore kommuner.
Det var tidligere Kommunalminister Jan Tore Sanner (H) som først tok i bruk argumentet om at interkommunale samarbeid var udemokratiske. Blant annet med dette som trumfkort ble kommunereformen tvunget igjennom. For hvem kan være for noe udemokratisk? Men er det riktig det som ble hevdet? Er det udemokratisk med interkommunale samarbeid? Vi kan ikke helt se hva som skulle være et demokratisk problem ved at tjenester som brann, renovasjon, kloakk, vann, IT, legevakt osv. er basert på samarbeid med andre kommuner. Er det mindre demokrati i Vennesla, Lillesand og Birkenes enn det Søgne og Songdalen for tiden har?
Vi kan vanskelig se hvordan mer politisk kontroll med disse tjenesteområdene på noen som helst måte kan veie opp for tapet av politisk kontroll med egne budsjetter og kommune. Bjarne Jensen, professor i offentlig økonomi og tidligere rådmann i Kristiansand, uttalte forut for kommunereformen at «interkommunalt samarbeid er i ferd med å bli brukt som en “unnskyldning” for den kommende reformen». Også andre fremtredende debattanter mener ulempene med interkommunalt samarbeid er betydelig overdrevet. Jussprofessor og Norges fremste ekspert på offentlig forvaltning Jan Fridthjof Bernt mener at interkommunale samarbeid fortsatt må eksistere for å sikre kommunenes mulighet og evne til å produsere tjenester til innbyggerne.
I sammenslåingsprosessen ble det servert mange halvsannheter og noen usannheter om stordriftsfordeler som skulle komme innbyggerne til gode, betydelig rimeligere kommunale avgifter, mer demokrati og nærhet osv. osv. Axel Gjellestad og Anne Lise Riseng resirkulerer nå dette budskapet. Ingenting av dette har imidlertid slått til. Argumentasjonen har vært og er fortsatt vikarierende. Tvert imot har vi fått mindre demokrati, lengre vei, dårligere service og dårligere tilbud og tjenester. Alt sammen til en betydelig høyere pris. Tvangssammenslåingen ble gjennomført på feil premisser og leverer det motsatte av hva som ble lovet.
Nå vil vi ha Søgne kommune tilbake! Vi vil selv bestemme over Søgnes fremtid!