Det var etter en 11 dagers «krig», hvor bombing av boligblokker, næringsbygg m.m. i Gaza praktisk talt ble direktesendt på TV. Og «alle» skjønte at når bombene har sluttet å falle, så må verdenssamfunnet trå til for å få en varig løsning på situasjonen. Det skjedde ikke. Da bombingen var over, så verden en helt annen vei. Inntil neste gang. Mange vestlige ledere bør se seg i speilet og spørre om denne forsømmelsen nå har gjort dem til medskyldige. Israel bomber fordi Hamas sender raketter. Men Hamas sender raketter pga provokasjoner og overgrep fra Israel. Israels okkupasjon fortsetter som før.

Med ny regjering for et år siden, inneholdende fascister og nynazister (kilde israelsk holocaust-historiker Daniel Blatman i avisa Haaretz 10. feb 2023.), ble Israels holdning til palestinerne mer krigersk og uforsonlig. Forsøk på motstandskamp ble besvart med omfattende militære hevnoperasjoner i en rekke byer på Vestbredden. Trakassering og drap, tyverier og ødeleggelser, utført av soldater og bosettere, økte betydelig utover i 2023. I Gaza fortsatte blokaden og skytingen mot fiskebåter. Det bare måtte eksplodere igjen.

Det skjedde 7. oktober. Jeg behøver ikke beskrive Hamas-angrepet. Det har alle hørt om. Samt Israels påfølgende bombing av «Hamas-mål» i tett befolkede områder. Nå var alt lov fordi Hamas startet krigen, var omkvedet. Men det er ikke sant. Dette startet lenge før 7. oktober. Det startet før Hamas ble dannet. Det var jødiske terrorgrupper som Irgun og Lehi som på 1930- og 40-tallet, på blodig vis, banet vei for en jødisk stat, etablert med militær makt og etnisk rensing i 1948. Dermed var palestinernes ufrihet under sionistisk herredømme og militære unntakslover et faktum. I 1950-51 ble flere tusen av de gjenværende araberne brutalt drevet over grensene til naboland. I en CIA-rapport fra 1952 står det at «Israel har til hensikt å gjøre det så ukomfortabelt for de gjenværende araberne, at de til slutt vil prøve å emigrere». Også nabolandene fikk merke at den nye staten markerte seg, med bomber i Kairo og Bagdad, angrep og massakrer i Jordan og Egypt. I 1953 gjennomførte en ung Ariel Sharon med sin enhet, Unit 101, bl.a. massakrer i flyktningeleiren Bureij i Gaza og i byen Qibya på Vestbredden. I Qibya ble 49 arabere drept, halvparten kvinner og barn, idet de sprengte husene med menneskene inni.

Etter okkupasjonen av Gaza og Vestbredden i 1967, har målene vært de samme: Mest mulig land, med færrest mulig arabere. Metode: Overdreven maktbruk for å avskrekke fiender. (Har senere blitt til Dahiya-doktrinen.) Før Qibya-angrepet ble det gitt en utvetydig ordre til soldatene: «Ødeleggelse og maksimal dreping!» Så kan en lure på om det er den samme ordren som er gitt ved angrepet på Gaza nå, eller om ordene er blitt stokket litt om. Vurder selv!