Først bøkene til Jon Michelet. Han fikk krigsseilernes historie frem til allmennheten. Flere fikk øynene opp for de dramatiske historiene de bar på. For i veldig mange år har de båret historiene sine i det stille.

Historiene deres var for de spesielt interesserte. Men nå skjer det en endring. Det er 77 år siden krigens slutt. De fleste er nå døde. Noen få lever fortsatt, og er friske nok til å få med seg det som skjer nå. Tenk på det. Alle disse årene er gått før allmennheten får en innsikt i hva de gikk igjennom. Hva de har båret på i alle disse årene. De fleste i stillhet. Derfor er denne filmen så viktig.

Historiene deres har mange fellestrekk, men er også ulike. Fordi vi som mennesker er ulike. Vi takler ting forskjellig. Ut i fra de forutsetningene som ligger til grunn i oss. Dette gjelder også krigsseilerne. De taklet traumene de opplevde på ulike måter.

Vår familie var heldige. Min bestefar, Søren Brandsnes, klarte å snakke om det han hadde opplevd. Og som han sa selv; «Jeg var heldig som møtte Helga, fikk egen familie og barn».

Men han våknet av sine mareritt. Ofte handlet de om dem de måtte forlate i sjøen, fordi konvoien måtte gå videre. Han tålte dårlig barnegråt og hunder som gjør. Men han hadde pågangsmot, formidlerevne og et formidlingsbehov. Han bidro i bøker, reiste rundt for å intervjue og snakket med de som IKKE klarte å åpne seg for andre enn en annen krigsseiler. Fikk historiene deres ned på papiret. For de kunne lettere fortelle til en som forstod…

Bestefar brukte store deler av sitt voksne liv på å nettopp formidle krigsseilerenes historier. Dette sa han til meg: «Det er ikke alle som klarer å snakke om dette Anita. Men siden jeg klarer, er det min plikt. Fordi, hvis ingen gjør noe, så skjer det heller ikke noe. Da får ingen vite.»

DS Hestmanden ble hans «hjertebarn». I 1992 kom den til Bredalsholmen. Gunnar Eikeli, med flere startet kampen om penger til restaurering. Tenk at bestefar og dere andre, klarte å forstå viktigheten av å bevare et slikt skip! Men, dette hadde ALDRI gått uten alle frivillige som bruker store deler av livet sitt på Hestmanden. All ære til dere. Og dette var han utrolig stolt av, at flere engasjerte seg. Brydde seg om krigsseilerhistorien. Og at man fikk det til.

Bestefar var opptatt av at ting skulle være riktig. Med all den uretten krigsseilerene opplevde etter krigen, så var ikke det så rart. Jeg opplevde han aldri som bitter, han hadde et lyst sinn og godt humør. Men det er klart at behandlingen de fikk i samfunnet, og alt dette med Nortraship fondet føltes fryktelig urettferdig. Spesielt sett i lys av det vi nå vet.. Han fikk oppleve dåpen av Hestmanden, og fikk sitte nede i maskinrommet den dagen de fikk maskinen til å gå.

Han gikk bort i 2017, 97 år gammel. Han sa før han døde; «Det er trist å skulle forlate denne verden, for det er så mye mere jeg ville ha opplevd».

Vi var heldige som fikk beholde han så lenge i våre liv. Og han var heldig som fikk oppleve så mye. De fleste fikk ikke det.

Mine tanker går derfor til alle dere som ikke fikk bli kjent med deres egen krigsseiler. En krigsseiler som døde under krigen, eller før dere rakk å bli kjent. Og til dere som NÅ først forstår hva deres oldefar, onkel, far, mor, tante, bestefar eller venn, gikk igjennom. De klarte bare ikke å snakke om det. Det var for vanskelig. Deres etterkommere tenker jeg spesielt på i dag.

Bestefar er MIN krigsseiler. Men DU har også muligheten til å bli kjent med historien til DIN krigsseiler. Mye informasjon finner du i krigsseilerregisteret til Arkivet. Under #min krigsseiler kan du også legge inn informasjon om DIN krigsseiler. En stort stykke arbeid er lagt ned i dette.

Et samlingspunkt er også «Krigsseilerenes minneforening» som møtes noen ganger i året. Kom. Bli med. Vær stolt.

Husk; du er en etterkommer av en Krigsseiler.